Det er ikke dråpen sin feil!

Foto: Karine Gunhildsdatter

«Det var dråpen som fikk begeret til å flyte over!», hører jeg rett som det er. Jeg sier det selv når jeg har fylt livsbegeret mitt til randen. Så fullt at overflatehinnen står i bue. Ikke plass til et lite tankekjør, engang. Eller en liten hverdagstrigger.
Men det er ganske dårlig gjort å gi dråpen skylden for at det flyter over – dråpen kan jo ikke noe for at det var fullt når den kom. Den stakkars dråpen hadde sikkert de beste hensikter. Hvis jeg tenker at dette begeret er mitt levde liv, hvordan kan jeg sørge for at det alltid er plass til dråpen?

Ved alvorlige, traumatiske livshendelser i livet settes kroppen i alarmberedskap. Reaksjoner som kjemp, flykt eller frys er vanlig. Èn forklaringsmodell på disse alarmereaksjonene er toleransevinduet. Se for deg to horisontale linjer som danner en ramme – som ytterkantene oppe og nede i et vindu. Tenk deg at det er innenfor denne rammen du har din optimale fungering; det er her du har hensiktsmessige reaksjoner og handterer emosjoner på en formålstjenlig måte. Toleransvinduet kan sees på som det begeret som ikke bør bli for fullt.


Toleransvinduet kan sees på som det begeret som ikke bør bli for fullt.

Regulering er evnen til å handtere alarmreaksjonene på en hensiktsmessig måte, slik at kroppen går tilbake til en normaltilstand – innenfor toleransevindusrammene. Evnen til å regulere er sentral for vår utvikling. Mangelfull eller redusert reguleringsevne kan gjøre at traumatiske hendelser forblir boende i kroppen – uhandtert, over eller under karmene i toleransevinduet. Barn som utsettes for seksuelle overgrep står i fare for å utvikle en redusert evne til regulering – de havner utenfor de optimale rammene i eget vindu. Det kan medføre at kroppen er i konstant alarmberedskap – i evig kjemp, flykt eller frys.
Voksne som har vært utsatt for overgrep som barn kan ha dette reaksjonsmønsteret med seg hele livet. Alarmen går – hele tiden. Begeret er fullt – hele tiden.

Jeg møtte det utsatte barnet i meg i voksen alder. Fortrengte minner om overgrep tidlig i livet tvang seg opp til overflaten. Den lille jenta hadde gjemt seg selv et helt liv. Redd. Utrygg. Og i aller høyeste grad uregulert. Hun var i alarmberedskap 24/7, og hun levde seg ut gjennom min kropp. Å leve med alarmen på full guffe hele tiden er ikke en hensiktsmessig måte å leve med erfaringsminner på. Både den lille jenta og den store voksne blir slitne. Hudløse. Nakne. Enhver liten minnetrigger blir dråpen som får begeret til å flyte over.


Voksne som har vært utsatt for overgrep som barn kan ha dette reaksjonsmønsteret med seg hele livet. Alarmen går – hele tiden. Begeret er fullt – hele tiden.

Kroppen husker det hodet ikke har ord for. Erfaringene setter sine spor, også når det ikke finnes ord. Men disse innestengte, uartikulerte ordene – de må ut! For å gi plass til dråpen. Og når disse ordene ikke har form og lyd, er det kroppen som må forsøke å snakke. Den lille jenta sine erfaringer har vært usagte et helt liv – og har derfor blitt sittende fast i min voksne kropp. Som et beger med bulende overflatehinne – som venter på dråpen som kan få alt til å renne over. Alarm som uler og hyler. Spesielt om natten. Min redning ble hjelp til å ta kroppen min tilbake. Eller rettere sagt – hjelp til at lille meg kunne kjenne sin kropp slik at store meg kunne ta tilbake sin kropp. Vår kropp.


Toleransvinduet kan sees på som det begeret som ikke bør bli for fullt.

Lille meg havner utenfor toleransevinduet av triggere som bare hun kjenner til. Spesielt lukttriggere utfordrer vindusrammene. Store meg må tolke og forstå og gjenkjenne disse triggerne. Som eksempel har det tatt tid å forstå lille meg sin reaksjon på lukten en spesiell blomst. En lukt som gir store meg gode barndomsminner – og som i perioder kaster lille meg langt ut av toleransen. Begeret fyltes i rekordfart – uten at store meg klarte å forstå hvorfor. Et møysommelig arbeid med god støtte fra hjelpsomme vinduspussere avdekket hvilke minner denne lukten frembringer hos den lille jenta på innsiden. Og store meg forstår at det er minner som ikke gir plass til mange dråper.

Hvordan kan man møte dette på en slik måte at begeret ikke renner over hele vegen?

For meg har en forståelse for regulering og toleransevindu – mitt livsbeger – vært befriende og forløsende. Gode hjelpere har vist meg og lært meg at det er store meg som nå må trygge lille meg – hjelpe den lille jenta til å regulere seg inn i sitt toleransevindu. Handtere reaksjonene. Tåle emosjonene. Å være trygg voksen i møte med et indre barn i beredskap er en balansekunst. Både fordi det medfører at livsbegeret ofte er fylt til randen – og fordi man som voksen må lære måter og handtere dette barnet på. Som voksen. Det er ingen enkel sak.


Å være trygg voksen i møte med et indre barn i beredskap er en balansekunst.

Gode hjelpere med en hel verdens tålmodighet har hjulpet kroppen til å våge og romme seg selv. Trygget store meg på å være den som kan regulere lille meg. Være ankret. Puste. Fortelle at triggerne kun er minner, at jeg skal hjelpe henne å stå i smerten. Si at faren er over. Leie henne inn i vindusrammen – sakte men sikkert gjøre vinduet større. Slik kan vi sammen lage plass i begeret – god nok plass til å ta imot mange dråper.

Fulle beger utfordrer både den som tar imot hjelp – og den som gir hjelp. Det krever mot å ta imot andres smerte. Det krever profesjonell tålmodighet å stå sammen i kroppserfaringer uten ord. Det krever trygghet. Da kan man lage nye erfaringer som utvider toleranserammene – og som rommer emosjonstrykket. Erfaringer som tåler at begeret renner over. Som gir en forståelse for at man kan helle av begeret for å gi plass. Erfaringer som rommer dråpen.

Så jeg holder fast på at det ikke er dråpen sin feil. Er man ikke regulert – så er begeret allerede fullt når dråpen kommer. En traumebevisst forståelse og tilnærming til smale toleransevindu har fokus på dråpen. På å regulere slike som lille meg inn i toleransevinduet sitt. Utvide rammene. Lage rom i begeret. Og det er ingen kvikkfiks.

Traumenes vesen er at de kommer igjen. Og igjen. Og igjen.
Da er det er ikke dråpen sin feil at begeret renner over.
Den kan jo ikke noe for at det er fullt når den kommer.

Følg, lik og del:

En tid for alt!

Foto fra toget: Hanne Line Wærness

Tenk deg at tiden er som et kaleidoskop. Et lystett rom som du kan titte inn i, og hvor det du ser avhenger av fargene og fasettene i rommet. Tidsbildene sammensettes og lager symmetri som er god å se på. Vi vrir på kaleidoskopet og lar oss fascinere av hvordan farger og lysglimt glir over i hverandre. Tiden i symmetri. En fin ting.

Tenk deg at det kommer rusk i maskineriet, i kaleidoskopet. En småstein som kiler seg. En fargebit mangler. Tidslyset brytes feil – det blir asymmetri. Ikke nødvendigvis en fin ting.

Men tiden, den er der. Er du der?

Tema for årets Verdensdag for psykisk helse er «Gi tid», og oppfordrer oss alle til å gjøre ting som er godt for den psykiske helsen vår. Den helsen som er så viktig – men som mange av oss ikke har et bevisst forhold til. Ikke før den skranter.

Verdensdagen trekker filosofiske linjer til det å “gi tid” – at tid også betyr tilstedeværelse, å være tilstede i sitt eget liv. Og det er ingen enkel sak – å være tilstede hos seg selv. Å gi tid til seg selv kan handle om hvordan man forstår tid.

Den beste togreisen er den i passe sakte fart, hvor jeg kan høre den jevne og nesten søvndyssende dunkingen fra togets gang over skinnene.

Jeg lærte en gang at det finnes ulike typer god tid og dårlig tid. Det finnes god god tid – og dårlig god tid. Og det finnes god dårlig tid – og dårlig dårlig tid.

God god tid. Det er når man har fulle dager til vanlig – og så plutselig så er det en tom dag der. Eller om så bare en ettermiddag uten program. Kjenne at man nyter den friheten og roen som bare er der. Litt sånn luksusfølelse. Og ikke minst – god god tid er ren og skjær fri. Som for eksempel feriefri.

Dårlig god tid kan være når det blir for mye tid som man ikke har bedt om. Når man ikke har noe meningsfullt å fylle tiden med. Som jobb eller annen aktivitet som fyller dagene. Når livshendelser gjør at livet settes litt på vent. Da kan den såkalte gode tiden – timer og dager uten innhold – oppleves som dårlig. Ikke mye luksusfølelse der. Det skal man kanskje tenke på innimellom.

Dårlig tid kan også være helt topp innimellom. Når man har det travelt med ting og tang man liker, som gir energi og engasjement. Den gode travelheten som man kan velge selv. Fullfullfart som er innenfor komfortsonen. Da er det god dårlig tid.

Men god travelhet kan bikke over i tidsnød og følelsen av å aldri få gjort det man ønsket å få gjort. Ofte styrt av krav og forventninger som man ikke styrer selv. Bestandig bakpå. Bestandig dårlig samvittighet. Da er ikke dårlig tid godt. Da er det dårlig dårlig tid. Det skal man kanskje også tenke på innimellom.

All denne tiden – den gode og den dårlige – utfordrer oss på å våge å være i tiden. Gi tiden til tiden.

Jeg liker å forestille meg at jeg er i tiden som en passasjer på et tog. Den beste togreisen er den i passe sakte fart, hvor jeg kan høre den jevne og nesten søvndyssende dunkingen fra togets gang over skinnene. Landskapet på utsiden glir sakte forbi – bilder som rekker å feste seg, fargespillet kan tas inn og roen kan senke seg. Livet og tiden i symmetri. Kaleidoskopet snurres sakte, alle bitene passer sammen og fungerer. God god tid.


Hvis tiden blir mangelvare, så kan det være at jeg slipper inn for lite lys

Enkelte ganger raser imidlertid livet avgårde. Full fart! Da går tidstoget så fort at det ikke er noen bilder å se – det er bare en grå masse som farer forbi. Tidskaleidoskopet er fylt med sand og småstein, tiden setter seg fast – og ingen farger er synlige. Da er det ikke enkelt å være tilstede i eget liv. Og hvis jeg ikke har tid til meg selv – så har jeg kanskje heller ikke tid til andre.

Så hvordan forstår jeg denne tiden? Hvis tiden er som et kaleidoskop? Det er jo jeg som holder tiden, som kan vri og snurre og bringe frem bildene. Hvis tiden blir mangelvare, så kan det være at jeg slipper inn for lite lys i skopet. Fargene blir uklare. Grå. Utflytende. Som utsikten fra toget når det kjører for fort. Dårlig dårlig tid.

Tiden kan også flyte over, være for mye. Toget snegler seg fram så sakte at man ser alle detaljer i tiden – alt man ikke vil se, alt man ikke vil bli minnet på. Dårlig god tid kan slippe inn for mye lys. Fargene blir asymmetriske. Usynkrone. Livet ikke helt i vater.

Hvis jeg skal prøve å forstå denne tiden – både den gode og den dårlige – så må jeg tørre å sette av tid til meg selv. Se opp og inn til meg selv. Tåle å være i mitt eget fokus. La fargene få lov til å vise seg frem. På den måten kan jeg kanskje også dele fargene og tiden og lyset. Dele med andre som trenger det. Å se seg selv i tiden kan være billetten til å være medpassasjer på andres togreise. Dele skinnegang. Dele kaleidoskop. Passe sakte. Passe fort.


Å være tilstede i eget liv – i egen tid – er ingen selvfølge.
Men hvor skulle jeg ellers være?

Jeg kjenner på hvor heldig jeg er som har noe meningsfullt å fylle dagene mine med. Et liv som krever energi og som gir energi. Som innimellom gir både dårlig og god dårlig tid. Mest god. Det er ingen selvfølge at man kan kjenne på det. Min helse – også den psykiske – fortjener at jeg gir den tid.

Å være tilstede i eget liv – i egen tid – er ingen selvfølge.
Men hvor skulle jeg ellers være?

Følg, lik og del:

Når livet går i knas – kintsukuroi!

Vil du være med på et lite tankeeksperiment? Flott!

Tenk deg at du er laget av keramikk. En flott skål eller krukke eller vase i passe størrelse, og med varme gode farger. Du ser det for deg? At livet ditt er av keramikk? At du er en vakker skål eller krukke? En hel krukke. Fint!

Tenk deg så at det skjer noe i livet ditt. Livshendelser. Sykdom. Traumer. Livet ditt – den vakre, hele skålen av keramikk – faller i bakken og går i knas. Livet blir til skår. Du kan se det for deg – selv om det er litt ugreit? Bra.

Da er utgangspunktet at en livskrukke kan gå i stykker. Men kan den bli hel igjen?

Verdensdagen for psykisk helse – som markeres 10. oktober – framsnakker åpenhet og gir kunnskap om psykisk helse. De slår fast at vi har alle en psykisk helse. Med eller uten skrammer og knuste skår. Årets tema er «Noe å glede seg over», og bygger videre på den røde tråden til verdensdagen de tre siste årene – «Identitet og tilhørighet».


Vi trenger alle å være en del av en flokk. Om så bare en liten, en.

Identitet forstått som selvoppfatning – som måter vi definerer oss som helt menneske – er helt grunnleggende for psykisk helse. Det sier noe om hvordan vi ser oss selv i lys av oss selv. Hvem vi ønsker å være i forhold til andre, hvem vi føler fellesskap og samhørighet med.  Å høre til er grunnleggende for helse og livskvalitet. Mennesker er i utgangspunktet sosiale vesener som søker mot andre mennesker. Fellesskap og samhørighet er viktig – det gir oss mening. Vi trenger alle å være en del av en flokk. Om så bare en liten, en.

Min livskrukke gikk i stykker i voksen alder. Fortrengte minner om overgrep i tidlig barndom sendte den vakre krukken i bakken. Til tusen knas. Og jeg trodde lenge at den krukken – den fikk jeg aldri hel igjen. Å reparere en knust krukke eller vase eller skål er utfordrende. En ting er å finne alle delene. En annen ting er hvordan man skal lime sammen disse delene – uten at det vises utenpå at man har vært i stykker. Og hva er en identitet – når man mister seg selv på vegen? Når livskrukken er gått i knas og tilhørigheten til flokken henger i en tynn tråd? Hvordan skal man da finne noe å glede seg over?

I min søken etter alle bitene i min knuste krukke kom jeg over fenomenet kintsukuroi. Kintsukuroi er en japansk kunstform som betyr «å reparere med gull». Når keramikk knuses limes delene sammen med gull eller sølv. Filosofien er at den reparerte krukken er både sterkere og vakrere enn den opprinnelige. Nettopp fordi sårbarheten er synlig. Og det er en fascinerende tanke. Kanskje spesielt for å forstå det som ikke er umiddelbart synlig for andre.


Når noe går i stykker betyr det ikke at det er ødelagt – som i ubrukelig. Det betyr at det er i stykker – og kan repareres og gi ny mening.

Jeg tenker at kintsukuroi som forståelsesramme kan gi de skjulte skrammene og sårene et alternativt uttrykk. Når noe går i stykker betyr det ikke at det er ødelagt – som i ubrukelig. Det betyr at det er i stykker – og kan repareres og gi ny mening. Når livet slår bena under oss og grunnfjellet sprekker er det lett å tro at dette kan aldri bli bra igjen. Jeg har vært der. Men det finnes andre tankebaner.

Et utgangspunkt kan være anerkjennelse av at også livskrukker kan knuses. Hvis jeg anerkjenner det knuste – kan kanskje både jeg selv og andre verdsette det reparerte? Selv om det fortsatt ikke er umiddelbart synlig for de rundt. Videre kan filosofien i denne japanske kunstformen utfordre forståelsen av identitet. Hvordan ser vi oss selv? Gjennom å anerkjenne at den knuste livskrukken fortsatt er brukende og kan repareres – kan vi bidra til å gjøre det usynlige synlig. I stedet for å se på bruddflatene som noe negativt kan vi bære gullskjøtene med verdighet. Og stolthet. Jeg vil påstå at gullskjøtene i en reparert livskrukke er en æresbevisning over levd liv. En overlevelsesmedalje. Og hvis vi tenker at dette er en del av oss – disse gullskjøtene og medaljen – så fremstår vi som sterkere og helere personer. Som styrkede identiteter. Og det kan vi glede oss over.


Hvis kintsukuroi kan bidra til avskamming og synliggjøring – så kan det gi sårbarheten mening.

Det er mye skam knyttet til knuste krukker. Det er vanskelig å sette ord på det som er sårbart – og usynlig for andre. Men hvis skårene kan samles og settes sammen til noe vakkert, så er det kanskje ikke fullt så vanskelig å vise det frem? Hvis kintsukuroi kan bidra til avskamming og synliggjøring – så kan det gi sårbarheten mening. Og det er en glede i seg selv.

Vi mennesker har en iboende styrke i oss som kan aktiveres. Vi må bare tro at vi selv kan være reparatører. Og vi kan søke hjelp til dette reparasjonsarbeidet. Kintsukuroi kan handle om å sette sammen bitene av livet til et kunstverk. Lime sammen delene med gyllent gull. Resultatet kan bli både helere og sterkere enn det som ble knust. Annerledes. Vakrere.

En livskrukke kan gå i stykker – på mange måter. Og ja – jeg vil påstå at den kan bli hel igjen. Ikke lik den gamle krukken. Men hel på en ny måte

For å si det på en annen måte: med gull og glede blir summen av delene større enn helheten. Og det – DET er noe å glede seg over!

(Publisert i Stavanger Aftenblad 10. oktober 2017)

Følg, lik og del:

Drømmefanging

Foto: Hanne Line Wærness

«Det er den draumen me ber på 
at noko vedunderleg skal skje»

skrev Olav H. Hauge for lenge siden. Det er en fin inngang til litt sommerferiefilosofi. 

Akkurat i det øyeblikket hvor natten slipper taket og man kan finne på og tenke drømmetanker. Og drømmeord. Og drikke drømmekaffe. 

På min sommerferieplass har jeg en drømmefanger. En sånn som henger ute og dingler. Den er av bambus – og lager en beroligende lyd når den får litt luft under vingene. En slags påminnelse om at den er tilstede. «Jeg er her», sier den. 

Drømmefanger. Nydelig ord. Drømme. Og fange. Fange en drøm. 

Og drømme – det må vi. Både dårlige drømmer. Og gode drømmer. Drømmer man helst ikke vil skal komme. Og drømmer man ønsker aldri slutter! Koselige drømmer. Nattedrømmer. Og dagdrømmer. Utviklingsdrømmer. Drømmene snakker til oss. 

Hører vi etter? Når drømmene snakker til oss? Jeg tror at de fleste av oss ikke gjør det. Eller kanskje er det nettopp det vi gjør. Hører. Det får meg til å tenke på at det er forskjell på å høre og lytte. I den grad man har hørsel, så er det å høre noe man gjør automatisk. Passivt. Å lytte, derimot, er en egenskap. Fokusert. Aktivt. Og siden jeg akkurat nå har ferie, har jeg tid til å lytte. 

I perioder drømmer jeg mye. Veldig mye. Innimellom er det gode og fine drømmer – du vet, sånne som gjør at man våkner med et smil om munnen. Strekker litt på seg, og håper at drømmen kan fortsette noen episoder til. Gjerne i flere sesonger. 

Men oftest er det urolige drømmer. Drømmer som gjør at jeg våkner. Og våkner. Og våkner. En venn av meg spurte om det ikke egentlig er mareritt jeg har, når jeg kaver og slåss og våkner helt utmattet. Jo…det kan det nok være. Men mareritt er også drømmer. Mareritt er drømmer som er så ubehagelige at de får deg til å våkne. Svett og hjertebankende – som ridd av en mare. Men de er fortsatt drømmer.  

Og så var det den drømmefangeren, da. Som ifølge historien har dobbelt mandat. Fange de dårlige drømmene – og bli kvitt dem. Og slippe igjennom de gode drømmene – sånn at de kan tas med videre. En slags natteportvakt, tenker jeg. Gentlewoman’s agreement i drømmehavets strømmer. Fang – og slipp. 

Ser på drømmefangeren min. Lytter til den. Prøver å høre etter – snakker den til meg? Den gjør kanskje det.  

Jeg tror den sier at den er på vakt. Min vakt. At den gjør jobben sin. Fanger det som skal fanges. Innimellom kan det være litt av en jobb, tror jeg den sier. Det er ting her, sier den, så er så store og tunge at jeg bare så vidt klarer å holde det igjen. Jeg er jo ikke noen ungdom, heller, synes jeg å høre høre at den mumler. Vurderer om den skal kreve ubekvemstillegg – men slår det fra seg. 

Men, sier fangeren så, det må jo bare slås fast – det har nesten vært kø i den andre porten. Du vet – goddrømmeporten. Det e jaggu meg en hel jobb, det også. Du vet, sier den, alle disse rare og koselige og pussige greiene som du bringer til torgs på natterstid – det krever en god porsjon kreativ logistikk å få alt sluset velberget gjennom godporten. Natta er jo tross alt ikke  lang. 

Det høres bra ut, tenker jeg. At drømmefangeren har nok å gjøre. Både med å fange – og å slippe igjennom. 

Alle skulle hatt en drømmefanger! Eller kanskje enda bedre – vært sin egendrømmefanger. Det er noe å strekke seg etter! 

John Lennon skal ha sagt «A dream you dream alone is only a dream. A dream you dream together is reality». Og det kan på et vis være helt riktig – og viktig. Jeg har erfart at delte drømmer gir nye perspektiver. De gode og fine blir enda finere når de gis livsrom i et fellesskap. De ikke fullt så fine og gode kan bli litt finere og litt godere når de settes ord på – og møter forståelse for at de er høyst reelle.  

Livet er fullt av øyeblikk. Både de vi drømmer om – og de som skjer hver dag. I virkeligheten. I realiteten. I selve eksistensen. Så jeg tenker – slipp drømmene løs! Hør etter hva de prøver å fortelle. Lytt til dem. La dem fortelle sin fortelling. Snakk til dem. Sett dem om så på plass! 

Fang dem. Del dem. Lev dem. Og noe vidunderlig kan skje; 

«at draumen skal opna seg, 
at me ei morgonstund skal glida inn 
på ein våg me ikkje har visst um». 

Dream on! Catch and release. Og drikk litt kaffe. 










Følg, lik og del:

Livet dett

Foto: Hanne Line Wærness

Tar du vare på livet dett, kjære venn,
det livet du en gang i verden fikk tildelt.
Huske du på at du leve det bare en gang,
og om det skal bli trist musikk eller gla’sang
e det bare du som kan bestemme, fullt og helt.

Tar du vare på livet dett, kjære venn,
blei det sånn som det livet du hadde drømt om.
Fikk du gjort alle de tingan som du ville,
eller lærte du dæ snart å være stille –
og heller tie i hjel alle drømman som treng livsrom.

Tar du vare på livet dett, kjære venn,
får du levd ut alle tankan som du bær på.
Har du fådd ropt ut dett humør, din impulsivitet,
har du fådd gjedd av din visdom, di kjærlighet,
har du fådd sagt og gjort alle de tingan som du trur på.

Tar du vare på livet dett, kjære venn,
har du fådd sagt høgt alle de tingan du meine e rett.
Eller har du holdt tebake din versjon,
førr å unngå konfrontasjon –
lar du andre styre meiningan i livet dett.

Tar du vare på livet dett, kjære venn,
bruke du av den varmen du føle leve i dæ.
Lar du den bruse som ei elv ut av hjertet dett
utover dæm du hold mest av i livet dett,
eller e du blidd lært at varme følelsa gjømme man inni sæ.

Tar du vare på livet dett, kjære venn,
har du nån som støtte dæ når kverdagen bli grå.
Har du ei kilde du kan drekke fra,
og nån som sei tell dæ at du e bra,
som gjer dæ oppmuntring og kraft å leve videre på.

Tar du vare på livet dett, kjære venn,
får du brukt av alle kvalitetan som du har.
Evnan du bær på, de tingan du e god førr
kan gje dæ di eiga fremtid, hvis bare du tør
å gje alle spørsmålan du bær på dine egne svar.

Tar du vare på livet dett, kjære venn,
ser du de spede små gledan i alt det triste.
Ser du spiren som væks sæ stor
i det du trudde va livlaus jord,
eller trur du at kvær bra dag vil bli den siste.

Tar du vare på livet dett, kjære venn,
har du lært at det e din egen vei du må gå.
Det e alltids nån andre som vil overta tømman,
og når du gang på gang bli frarøva drømman –
det e da du ser at du har bare dæ sjøl, dett liv, å tru på.

Så ta nu vare på livet dett, kjære venn,
du ska jo ha nåkka godt som du kan minnes.
Lær dæ å bli glad i den du e,
lær dæ å gje det du kan gje –
og livet dett bli av de flottaste som finnes!

Hanne Line, sommeren 1990

Følg, lik og del:

Barnets vern er tillit

Foto: Hanne Line Wærness

Tenk deg at du holder noe dyrebart i hendene dine. Noe som kan gå i stykker hvis du slipper det. Tenk deg så at du skal balansere på en slakk line i god høyde. Fortsatt med dette dyrebare i hendene dine. Begge hendene. Tenk på hvordan du kan komme deg trygt over denne linen. Uten å falle ned. Uten å miste det dyrebare. En utfordrende tanke, tenker du kanskje. Det er vi helt enig i. La oss tenke litt i lag.

I boken Den etiske fordring viser filosofen Knud E. Løgstrup til det etiske kravet som stilles til oss. «Vi holder alltid noe av den annens liv i vår hand», sier Løgstrup – og vi har et etisk ansvar for det av den andres liv som vi har i våre hender. De fleste som jobber innenfor omsorgsyrker berøres av denne fordringen som Løgstrup nevner. Og grunnsteinen i dette etiske ansvaret – det er tillit. Er det tenkbart å trekke dette perspektivet inn i ett så sammensatt omsorgsfelt som barnevernet? La oss tenke at det er det.

«Vi holder alltid noe av den annens liv i vår hand»

Jobber man i barnevernet vil det etiske ansvaret veie tungt – det kan bokstavelig talt handle om å holde et barns liv i sine hender. Barnevernet er både et system – og individer som jobber i dette systemet. Det vil kunne bety at det etiske kravet må stilles både på systemnivå og på individnivå; til barnevernet og til barneverneren. Å jobbe i barnevernet kan omtales som å bevege seg på slakk line; det er ulike krav og forventninger til både vern og verner – og i dette ulendte terrenget skal barneverneren balansere seg frem over linen. Med barnet i sine hender.

Men hva er så tillit? Eller – hvordan kan man forstå fenomenet tillit? Per Fugelli har sagt at tillit er det gudestoffet som holder legen og pasienten sammen; eller fritt omsatt – som holder barnevernet og barnet sammen. En videre forståelse kan være at barnevernets autonomi er avhengig av at omgivelsene stoler på den barnevernfaglige kompetansen og den moralske integriteten til barnevernet. Omgivelsene må vite at barnevernet – både systemvernet og individverneren – handler til det beste for barnet og familien. Tillit er en skjør ting, men en nødvendighet i omsorgsarbeid.

Alt omsorgsarbeid innebærer utøvelse av makt, myndighet og sosial kontroll. Barnevernets profesjonelle dobbeltrolle som både hjelper og kontrollør er særlig utfordrende – bygge relasjon og tillit, og samtidig balansere muligheten for kontroll. Barnevernet er den offentlige omsorgsinstansen som har et mandat som kan rykke i grunnfjellet til de fleste – nemlig muligheten til å skille foreldre og barn. Dette mandatet bygger på juss, samfunnspolitikk – og etikk. Man kan være enig eller uenig i at vi har et vern for barn – men det er der. Det er politisk bestemt. Og noen skal være det vernet. For barnet. Noen skal balansere på den slakke linen med dette barnet i sine hender. Noen er gitt den juridiske og samfunnspolitiske tilliten. Og disse noen – de er helt avhengige av en grunnleggende tillit fra barnet og dets nærmeste. Men det er mange snubletråder på vegen over den slakke linen. Èn snubletråd er mangel på tillit.


Man kan være enig eller uenig i at vi har et vern for barn – men det er der. Det er politisk bestemt.

Hva så hvis barnet ikke vil være i barnevernerens hender – og er helt uenig i at jussen har vurdert det nødvendig at noen løfter dette barnet og bærer det med seg? Barnets vern hviler på den tilliten som barneverneren er gitt – også når det går mot barnets vilje. Og hva om barnet ønsker å bli båret over det ulendte terrenget, men resten av flokken til barnet prøver å kutte linen for å få barnet tilbake? Hvilke etiske hensyn må ivaretas? Den institusjonelle tilliten til barnevernet gir mandat til å se barnet der det er. Også mot flokkens vilje. Men det kan også tenkes at det er barnet som befinner seg på en slakk line, uten balansestang. Barnevernet er det etiske, juridiske og samfunnspolitiske sikkerhetsnettet som tar imot – og holder barnet i sine hender hvis det skulle falle.


— tillit krever at du er trygg på at den som får din tillit vil handle i din interesse. Det er et stort ansvar å bære den tilliten.

I Den etiske fordring skriver Løgstrup «Det hører vort menneskeliv til, at vi normalt mødes men en naturlig tillid til hinanden. Det er ikke blot tilfældet, når vi treffer et menneske, vi kender godt, men det gælder også, når vi møder en vildt fremmed». Ut fra denne forståelsen er tillit helt grunnleggende for mennesket. Og med tilliten følger også en sårbarhet. Så et sentralt spørsmål vil da være hvordan man kan ivareta tillit alle veger? I følge Per Fugellii krever tillit at du er trygg på at den som får din tillit vil handle i din interesse. Det er et stort ansvar å bære den tilliten.

Når det familiære barnets vern er i ubalanse (familien) – varsles det juridiske barnets vern (barnevernet). Dette vernet må balanseres gjennom at vi alltid holder noe av den andres liv i vår hånd – etisk, juridisk og faglig. Vår yrkesetikk er tydelig på at i en situasjon hvor det er konflikt mellom foreldre og barn – skal man alltid ta barnets perspektiv. Alltid. Den etiske fordringen ligger i å holde det skjøre og sårbare av barnet i vår hånd.

Slik er etikken – og tilliten – barnets vern.

(Tidligere publisert i flere lokalaviser i Rogaland)

Følg, lik og del:

Fange natten med lasso

Noen ord kan gjenbrukes. Spesielt de ordene som knytter seg til erfaringer og opplevelser som gjør inntrykk. Og setter avtrykk. Disse ordene her er noen omformulerte og noen nye ord. I en ny sammenheng. Men erfaringene er de samme. De er bare blitt nye.

Det har vært en tid med litt mange mandager. Eller rettere sagt – en tid med litt for få netter. Eller…det har jo vært mange netter. De er bare så vanskelig å få has på når de leker gjemmeleken og ikke lar seg fange. Hvordan blir nå dette? Altså – en tid med litt for mange for få netter gir mange rare dager. Som mandager. Noe sånt. Point taken.


…en tid med litt for mange for få netter gir mange rare dager…

Jeg lærte en gang i tiden at «den som ikke har nattero – får ikke dagen god». Den lærdommen er etter hvert høyst erfaringsbasert. Og jeg vet at vi er mange som kaver om natten. Av ulike årsaker. Og hvorfor man kaver om natten er egentlig ikke så viktig. Det som blir viktig for meg er en forståelse når dagen ikke er god. En forståelse fra verden rundt når huden ligger alle andre plasser enn på kroppen. Når man er så mangelpåsøvnsliten at det svir i nervecellene. Når man blir litt lett og tung i hodet – samtidig. Litt sånn gassballong og glava på èn gang. Fascinerende følelse, egentlig, når jeg tenker meg om. Tung-lett-lett, tung-lett-lett…kroppens egen valsetakt. Litt svimlende. Og hudløst.
Men det som er betryggende er at det er en hel haug av oss som innimellom og til stadighet går rundt i denne tilstanden. Og ser helt vanlige ut. Hudløse og nakne. Både innimellom og til stadighet.


Lasso. Jeg går for lasso.

Et samisk ordtak sier «Natten er aldri så lang at ikke dagen kommer». Det er vakkert sagt! Og så fullt av håp og tro på at lyset finnes! Til og med nordnorske sommernetter kan ha et mørke i seg. Selv om det er lyst. For også lyset kan lage skygger som mørket kan gjemme seg i. Men hvis nå denne natten blir så lang at dagen aldri kommer…hva da? Kan den fanges, natten, og holdes fast? Settes i tjor?
Jeg ser for meg en kveil med lys og varme. Passe lang. Passe tung. En nattfangelasso. Ta opp kveilen, kjenne tyngden i hånden. Finne balansen i kroppen. Sette lassoen i god bevegelse – mot natten. Slippe tauet, og kjenne det gode rykket i andre enden når det er fangst. Nettene kan fanges – og gjerdes inne. Og dagene, dagene kan løpe frie og ville og yre rundt og eie verden. Bygge hud. Styrke nervetråder. Fange luft. Jo – jeg ser for meg at det kan gjøres på den måten.


«Natten er aldri så lang at ikke dagen kommer»

Etter en særdeles søvnfattig periode blir i alle fall jeg særdeles naken og sårbar. Nå går det heldigvis mot lysere tider. Den tiden da grensen mellom natt og dag viskes ut. I alle fall i teorien. Og teori – det skal man ikke kimse av. Det har jeg lest!
Nei, takke seg til netter som har slitt seg og dager på styr – da kjenner man i hvert fall at man lever! Sånn på ordentlig.
For det er en tid for alt. Mørke tider og lyse tider. For dager som skal leves og for netter som skal fanges. Og temmes! Kanskje må jeg lære meg noe helt nytt? Som å kaste lasso? Lasso. Jeg går for lasso.

(Og så må jeg jo bare få sagt at det er jo ikke mandagene sin feil, stakkars – de kan jo ikke noe for at de er mandager!)

Følg, lik og del:

Samtalelogg – fra sporene på innsiden

Denne teksten er et forsøk på å sette ord på det som er vanskelig å sette ord på. Prosesser som foregår på innsiden, og som ikke er umiddelbart synlige på utsiden.
Daglig uro. Høye skuldre og kort pusting. Nattlig uro. Mareritt og intervallsoving.
Erfaringer med overgrep som barn setter spor – også i en godt voksen kropp. Og vi er mange med spor på innsiden. Jeg har et håp om at disse sporene blir sett, anerkjent og tatt på alvor.
Å sette ord på er ingen enkel greie. Denne teksten er derfor ramme alvor.

Store lille meg er min måte å forsøke og sette ord på og forstå min levde erfarte kropp. At jeg er sammensatt av ulike hukommelser. Vàr for en rekke triggere. Minner som fortsatt ikke er avdekket. Og en kropp som sakte men sikkert blir integrert i seg selv. Og som fortsatt innimellom er helt desintegrert. Kort sagt er det min beskrivelse av den plassen det utsatte barnet tar – og må ta.

Lille meg er den utsatte jenta på 3-6 år som fortsatt raser rundt inni meg – med reaksjoner og emosjoner deretter.

Lille meg er avhengig av at store meg har tid til henne – ser henne – gir henne rom. Hun er avhengig av at store meg klarer å regulere dagene slik at ting og tanker kan ryddes unna på dagtid. Dager som er for fulle – som ikke ryddes – fører ofte til nattarbeid. Uten ekstra betaling. Ingen tariffavtale.

Jeg og natten er ofte ikke venner. Rettelse – mørket i natten og jeg er ofte ikke venner. Inne i natten lurer minner jeg fint kunne vært foruten. Fornemmelsen av at det er noen i rommet. Følelsen av å bli trykket ned i madrassen. Panikken av å ikke få puste. Hånden over nese og munn.
Natten rommer fortsatt mye. Kroppens reaksjon når mørket tar plass er frys. Eller kamp. Det kommer litt an på hvor stor den lille er i mørket. Treåringen går i frys. Seks-syvåringen kjemper! Men redde – det er de begge.

Lille meg vet derfor veldig godt hvordan hun skal få oppmerksomhet fra store meg. Det er bare å ta meg der jeg er mest sårbar. Om natten. En nattlig samtale- og situasjonslogg over et par uker for litt siden kunne sett omtrent sånn her ut:

Jeg har lagt meg og slått av lyset. Finner en slags nattero i ensligheten. På tur inn i en nattlig døs kommer lille meg snikende. «Er du sikker på at du er alene i rommet?», sier hun. «Ja», svarer store meg – «det er jeg sikker på. Gå og legg deg.» «Javel, da så», sier hun lille. Og så sier hun ikke mer den natten. Men natteuroen er vekket. Jeg snur meg på andre siden.

Uken etter kommer hun igjen smygende. «Er du sikker på at du er alene i rommet?». «Ja, det er jeg sikker på», svarer store meg. Og tenker at dette begynner å bli litt slitsomt. Det er ingen i rommet. Det er lenge siden det var noen i rommet! Jeg prøver igjen å finne vegen inn i døsen.
«…er du HELT sikker på at det ikke er noen i rommet…?». Game over. Nå er det en fornemmelse i rommet. Natta er over. Det hjelper ikke å snu den andre siden til. La det bli dag!

Dagen etter kvinner store meg seg opp. «Hør her, lille venn. Jeg vet at du er urolig for at jeg er urolig. Jeg legger meg helt flat og skal virkelig skjerpe meg. Jeg skal se deg! Være der. Høre deg. Holde deg. Ok? Fint! Det er nemlig direkte kontraproduktivt å holde meg våken om natta hvis du vil ha oppmerksomhet på dagen. Det virker mot sin hensikt. Kan vi være enige om det? Ja? Fint!».

Omtrent sånn kan det høres ut på innsiden. Det ble rolig. Denne gangen også. Helt til neste gang. For det kommer alltid en neste gang. Det er traumenes vesen, de er der enten man vil eller ikke. Med mye hardt arbeid kan de heldigvis legges lavt i terrenget, nesten som en lett kløe. Og så popper de plutselig opp av en lukt, en lyd, en stemning, et ord, et bilde. Krever plass, holder nattlige samtaler og skriver logger. Holder sporene varme. Sånn er det. Det er levd liv. Uten tariffavtale.

Sporene etter overgrep sitter i lenge. Noen er tydelige utad. Andre er utydelige – både innad og utad. Men de er der. Og uten de sporene – så hadde ikke vi vært den vi er. Du er jo deg. Og jeg er jo meg. Store lille meg. Og takk for det!

Så jeg retter ryggen, møter mitt eget blikk og nikker gjenkjennende. Og håper at ryggretten og gjenkjennelsen kan bidra til at også andre med spor kan møte sitt blikk. Og holde det.

Levde kropper med spor og avtrykk og inntrykk må anerkjennes. Det er ramme alvor!

Følg, lik og del:

Å leve med ulike hukommelser – i utakt

Dissosiasjon er en pussig ting. Tenk deg at minner er fortrengt i over 30 år. Tenk deg at dette er sterke minner om traumer i tidlig barndom. Og så dukker de plutselig opp og påberoper seg en plass i hukommelsen din. Det er ikke bare-bare å slippe dem til sånn helt uten videre. Det kan bli litt utakt av sånt.

Har du opplevd å møte deg selv i døra? At du opplever noe som gjør at du tenker «dette har jeg opplevd før»? Som et slags deja vu? Kjent på den litt forunderlige følelsen? Og så begynt å nøste i tankene. Hva minner dette om? Hva med denne situasjonen er det som gir denne følelsen? Og så smilt litt, og tenkt at det var et pussig sammentreff av tanker og følelser – og ruslet videre. Det har jeg også. Både kjent, smilt – og ruslet videre.

Men hva så når du opplever å møte deg selv i døra – på minner du ikke visste du hadde? Når du oppdager at du har en hukommelse i tillegg til den du kjenner?

Jeg har gjort meg den erfaringen at jeg har to «hukommelser». (På fagspråket heter det dissosiasjon – i hverdagsspråket velger jeg å bruke «ulike hukommelser»).

Den ene er den hukommelsen som jeg har hatt med meg så lenge jeg kan huske. Den som rommer alle minnene mine fra jeg var i stand til å ha minner, og frem til i dag. Det livet som man kan se tilbake på, bla i, ha et forhold til. Den hukommelsen hvor hendelser og erfaringer legger seg lag på lag, og sånn sett er min «minnebok» over livet. Jeg kaller den min kronologiske hukommelse.


Jeg kaller den min kronologiske hukommelse.

Den andre hukommelsen er den som rått og brutalt ga seg til kjenne i voksen alder. Denne hukommelsen inneholder hendelser og erfaringer fra veldig tidlig barndom. Hendelser – overgrep – som mest sannsynlig ble fortrengt omtrent umiddelbart. Disse årene har kapslet seg inn i sin egen hukommelse (dissosiert), som forble skjult til den tvang seg fram. Siden denne delen av hukommelsen har vært skjult så lenge – over 30 år – er den vanskeligere se tilbake på, bla i, ha et forhold til. Jeg kaller den barnehukommelsen.


Jeg kaller den barnehukommelsen.

Disse to hukommelsene lever jeg med. Eller rettere sagt – jeg lærer meg dag for dag å leve med dem. Barnehukommelsen lever sitt eget liv og gir seg til kjenne når jeg minst venter det.

Som her en vakker dag i vår. Solen skinte, det var godt og varmt og naturen formelig eksploderte i farger og lukter. En perfekt ettermiddag for en lang sykkeltur langs blomstrende skogsveier. En intens lukt av solvarm hundekjeks. Lukten og solvarmen hensatte meg til midtsommer på min barndomsøy. En jentunge med flagrende hår i full fart på sykkel. Herlige barndomsminner fikk frem smilet og godfølelsen. Minner hentet fra den kronologiske hukommelsen. Minneboka.

Men så skjedde det noe i kroppen min. Barnehukommelsen har tydeligvis egne assosiasjoner til dette «luktminnet» – assosiasjoner knyttet til overgrepene på min barndomsøy. Og de minnene som trengte seg frem i barneminnet er ikke av det slaget som man trekker på smilebåndet av, tenker at det var et pussig sammentreff – og så rusler videre. De er bare utmattende. De trigger reaksjoner i kroppen – det lille barnets umiddelbare og ubearbeidete reaksjoner. Minner som ikke er sortert og reflektert fremtrer som reaksjoner som ikke har en naturlig plass i det kronologiske minnet. Det lille barnets erfaringsreaksjon kommer til uttrykk i den voksne kroppen. Fight, flight eller freeze – alt ettersom.


Prøve å være i forkant. Gjøre utakten mindre. Enkelt? På ingen måte.

En og samme situasjon kan trigge begge hukommelsene. Det er ganske overveldende. Spesielt siden jeg ikke vet når det skjer. En del av det å lære seg å leve med disse hukommelsene i utakt, er å prøve å finne ut når det skjer. Og ikke minst erkjenne at det skjer.

Å sette ord på erfaringene er og en måte å leve med utakten på. Kanskje bidra til forståelse for de usynlige reaksjonene som kommer når hukommelsene krasjer. Både til meg selv – og ikke minst de rundt meg. For det som ikke er umiddelbart synlig er vanskelig å forklare.

Sagt på en annen måte – det handler om å prøve og kjenne igjen situasjoner og hendelser hvor barneminnet tar over. Lete etter mønstre og sammenhenger. Prøve å være i forkant. Gjøre utakten mindre. Enkelt? På ingen måte.

Det er som om biter fra mange ulike puslespill er kastet sammen i en haug. Jeg ikke vet hvor mange brikker fra hvor mange spill det er snakk om, ei heller hvilket motiv som skal materialisere seg. Jeg er ikke engang sikker på om alle brikkene er der. Eller om de skal danne et motiv. Men det er fargerikt.

Mon tro om disse to brikkene passer sammen? Skulle du ha sett – det gjorde de!

Nok en brikke på plass. Det er bare å ta tiden til hjelp.

Jeg har stor tro på det blir et bilde til slutt. Et fargerikt og fint et, faktisk!

«…fordi livet forandrer seg…»

Hanne Line – sensommeren 2016

Følg, lik og del:

Den eventyrlige, levde kroppen

Jeg har en plass hvor tanker og refleksjoner kan være fri. Det skulle alle hatt.
Noe av det fineste med å være en plass hvor tankene kan springe fritt – er at jeg kan gi meg selv muligheten til å nå meg selv igjen. Og det kan trenges innimellom.
Som for eksempel når hele meg ikke kjennes helt hel. Når kroppen snakker i munnen på hverandre. Når levd liv i lettere utakt med seg selv gir følelsen av to skritt frem – og ett tilbake.
Da trengs det balansering. Og sånne balansekunster – de kan være fargerikt eventyrlig!
Vær med på en liten eventyrtur.

_____________________________________________________________________

Det var en gang en levd, erfart kropp. Denne kroppen var sammenvevd av en hel haug med deler som til sammen utgjør en slags helhet. En hel kropp. I dette fargerike fellesskapet var blant annet Rød, Gul og Grønn tydelige stemmer blant alle kroppsdelene.

Rød, Gul og Grønn er en godt sammensveiset liten kroppsflokk. Til tross for at de er ganske forskjellige. Eller kanskje nettopp derfor. Rød er klok, litt streng, setter grenser og gjør fornuftige ting. Gul er tilbakeholden, litt skeptisk og snusfornuftig. Og Grønn er full full fart, kan godt finne på å ta noen snarveger – og være ganske ufornuftig.
Men de er en god gjeng. Litt sånn symbiotisk avhengig av hverandre i et elsk-hat-forhold. Som det kan være i en flokk – i en levd kropp. Det kommer godt frem når de skal ut på tur aldri sur.

Grønn har vært pjusk en stund og er i litt rusten turform. Men Grønn er utålmodig etter å sette avgårde – som for å ta igjen «det tapte». Grønn sikter mot et turmål langt borte, og tenker at det vil gi kred å komme seg helt dit. I dårlig form.
Gul ser med skepsis på Grønn, og prøver å holde litt igjen. «Er du nå sikker på at det er så lurt å legge avgårde i det tempoet? Så langt? Hva skal du der, egentlig? Du kan godt vente på oss». Gul ser på Rød for å få litt støtte. Men før Rød rekker å tenke seg om har Grønn lagt avgårde. I et halsbrekkende tempo. Rød sukker tungt, ser på Gul. «Vi får vel komme oss avgårde, vi også. Gudene vet hva Grønn kan finne på». Så Rød og Gul gir seg i veg – i sitt tempo.

Grønn farer avgårde i fullfullfart. Nyter øyeblikkets glede, og «glemmer» at formen ikke er helt som den skal. En eller plass der fremme lokker det noe. Grønn er ikke helt sikker på hva som er der fremme – men det er sikkert fantastisk! Det er bare å komme seg dit. Men etter en stund som ikke er så veldig lang blir Grønn litt usikker på vegen. Og målet. Øyeblikkets superkrefter ebber litt ut, og Grønn føler seg plutselig veldig alene. «Hvor blir det av Gul og Rød, tro? Hvorfor bruker de så lang tid?». Grønn ser seg sliten rundt. «Hvor er jeg, egentlig? Jeg kjenner meg ikke igjen. Og ikke kjennes det godt å være her, heller», tenker Grønn – og begynner slukøret å rusle sakte tilbake igjen. Kreftene er nesten oppbrukt.

Gul og Rød surrer av gårde i sitt mer bedagelige tempo da de plutselig ser Grønn komme vaklende imot seg. De iler frem og får fanget Grønn – akkurat tidsnok før bakken tar imot. De støtter Grønn mellom seg og veksler et megetsigende blikk. «Hva var det jeg sa», sier Gul – «for fort, for langt, for alene. Ååå, du skal alltid bestemme selv! Jeg hater det når du holder på sånn!». Rød ser på Grønn med et strengt men omsorgsfullt blikk. «Vi får få deg tilbake», sier Rød – «så tar vi det derfra». Gul og Rød tar med seg Grønn, holder godt i handa og rusler sake tilbake dit de kom fra. Selv om de var småsur og lettere irritert på Grønn, så sørget de for nok hvile og masse omsorg. Som man gjør i en flokk.

Grønn kom seg ganske raskt på bena igjen. Det kriblet i turfoten – igjen. «Ut på tur, anyone?». Gul himlet med øynene. Rød trakk pusten dypt, og så alvorlig på Grønn. «Har du ikke lært noe som helst av den siste utflukten din?», spør Rød. Grønn ble ettertenksom, grublet litt. Og så spørrende på Rød. Rød sukket; «Du kan ikke bare legge avgårde på den måten uten mål og mening…». «Jeg hadde mål og mening!», parerte Grønn. Rød prøver igjen; «Du kan ikke legge avgårde på den måten alene, uten oss andre. Det går bare ikke. Vi er en flokk. Du kan ikke være kropp alene!».

Grønn ser ned og så opp. «Jo – jeg har lært en ting! Neste gang skal jeg grave meg ned i tide. Og vente på dere!». Sa Grønn. Med kjærlighet i blikket til kroppsflokken sin.

Snipp snapp snute – her kunne det vært ute. Men det er det heldigvis ikke.

___________________________________________________________________

Moralen er…
Lytt til erfarne kroppsfolk
Hold kroppsflokken samlet
Det er ingen skam å snu og vente på resten av seg

Ha en eventyrlig, levd dag!

Følg, lik og del:

Taushetens pris

Se for deg en elefant. En helt alminnelig elefant. Passe stor. Passe grå. Se for deg at denne elefanten står på kjøkkenet ditt. Et helt alminnelig kjøkken. Passe stort.
Hadde du sett den? Du tror det? Bra!
La oss slå fast at en elefant på kjøkkenet – den vil vi sannsynligvis få øye på. Hvorfor er det da tilsynelatende så vanskelig å få øye på elefanten andre steder? Ser vi ikke – eller vil vi ikke se?

Det er avdekket mange alvorlige saker om overgrep mot barn og unge det siste året. Felles for mange av disse sakene er taushet. Taushet fra omgivelsene. Fra oss voksne. I åpenhetens tid er dette et paradoks når vi vet at konsekvensene av overgrep er store.
Barn har en naturlig utvikling av sine følelser og reaksjoner i takt med at hjernen utvikler seg. Alvorlige hendelser – som overgrep – kan påvirke den naturlige utviklingen av barnehjernen. Det kan bli en feilkobling mellom hjernens alarmsystem og reguleringssystem. Denne skjevutviklingen kan gi barnet vansker med å regulere erfaringer – og derigjennom reaksjoner. For barn kan det å leve i vedvarende stressituasjoner kombinert med manglende ivaretakelse i omsorgsmiljøet føre til utviklingstraumer. Overgrep kan få helsemessige konsekvenser senere i livet – både fysisk, psykisk og sosialt. De barna som ikke blir sett risikerer å dra med seg tunge erfaringer i livets ryggsekk. På et tidspunkt i livet kan den sekken bli for tung å bære. Bare tanken på at erfaringssekken kunne vært lettere hvis noen hadde tort å se – er ingen god tanke.
Et stabilt og trygt omsorgsmiljø kan imidlertid påvirke utviklingen hos barnet på en positiv måte. Nære voksne som ser og hører, ivaretar og trygger.
I et traumebevisst perspektiv ser vi at konsekvenser av overgrep kan vare livet ut. Hvordan kan vi da være tause?

I et traumebevisst perspektiv ser vi at konsekvenser av overgrep kan vare livet ut.

Sett i lys av nyere forskning har taushet en pris. Taushet kan gjøre barna usynlige. Slik at de ikke blir sett og hørt. Det gjør det vanskelig å fortelle om hemmeligheter. Da får de heller ikke hjelp. Til å handtere og regulere erfaringene de helst ikke skulle hatt. Det påvirker utviklingen og kan gi alvorlige konsekvenser. Både som barn, ungdom – og voksen. Det er en høy pris – som barna ikke skal betale.

Så var det denne elefanten, da. I rommet. Elefanten er det som alle vet og ser – men ingen snakker om. I dette tilfellet handler det om overgrep. Mot barn. At det skjer. Og at ingen sier noe. I en tid hvor fokuset på overgrep er så stort, er det nesten uforståelig at elefanten enkelte steder får stå så fritt i rommet. Og rommet – det kan være bygda, familien, nettet, den store og lille flokken. Et rom hvor hemmeligheter kan gjemmes. Hvis vi voksne ikke ser og påpeker elefanten – er det fordi vi ikke ser den? Eller fordi vi ikke vil se den? Jeg vet ikke hva som er verst. Kanskje er manglende vilje verre enn manglende evne. Men konsekvensen for barna er den samme.

I en tid hvor fokuset på overgrep er så stort, er det nesten uforståelig at elefanten enkelte steder får stå så fritt i rommet.

Motsatsen til taushet – er åpenhet. Åpne øyne og ører. En tydelig stemme. Vi voksne må se, og si ifra. Men åpenhet kan også ha en kostnad. Vi blottstiller oss, gjør oss sårbare. Vi risikerer at det blir ubehagelig å skulle se. Og snakke. Men den belastningen må vi tåle. Vi har råd til å dekke den kostnaden. Når vi vet at det i snitt tar 17 år før noen forteller om overgrep – så må kanskje noen andre enn barna se og fortelle.

Åpenhet kan derfor være forebyggende for helse og sosialt liv. Helsefremmende, rett og slett.
Åpenhet handler om å tørre å si at vi ser elefanten. Selv om det kan medføre ubehag. Jeg har valgt å være åpen om at jeg ble utsatt for overgrep som barn. Det koster. Både for voksne meg – og den lille jenta inni meg. Men voksne meg er nå rik nok til å kunne bære den kostnaden det er å være åpen. Og slik bør det være. Vi voksne må tåle denne type kostnader. Vi må tåle å si ifra. De utsatte barna tåler ikke at vi ser en annen veg.
Men – for å kunne se, må vi først tro at overgrep kan skje. Altså må vi tro, selv om det er ubehagelig. Både å tro – og å se. På den måten kan vi forebygge – gjennom å ikke slippe elefanten inn i rommet. Og hvis den først har sluppet inn, så må vi snakke den ut.

For hva koster en elefant?
I et traumebevisst perspektiv koster den mye. Varer lenge. Og veier mye.

Et nytt år gir nye muligheter. Til å se elefanter. Med et traumebevisst blikk.
Forskning viser at barn som utsettes for traumatisk stress – og samtidig mangler omsorgsfull støtte – kan få alvorlige vansker som de i verste fall drar med seg resten av livet. Da kan vi ikke ha manglende evne eller vilje til å se de elefantene som herjer stille rundt i norske rom.
Et betimelig spørsmål kan da være: Hvordan blir man kvitt en elefant i rommet? Passe stor. Passe grå. Som bare står der.
Det er tenkbart at elefanter er som troll i eventyret – de tåler ikke dagslys. Hold den tanken!

Åpenhet har en kostnad som vi voksne må tåle å ta. Vi har råd til den belastningen.
Tausheten har en pris som barna ikke kan finansiere. De har ikke råd til å betale.
For hva koster en elefant?
I et traumebevisst perspektiv koster den mye. Varer lenge. Og veier mye.

(Publisert i Stavanger Aftenblad 05.01.18)

Følg, lik og del:

Tema: Vinduspuss

For rundt fem år siden begynte jeg på en reise. Da tok jeg endelig imot den billetten som ble tilbudt meg. Og jeg sier endelig, for denne reisen kunne sikkert ha startet før. Men jeg måtte bli nedsotet nok til å miste sikten i eget liv. Dårlig sikt gir lite oversikt. Skranten utsikt. Og mangelfull innsikt. Men når «billettkontoret» antydet at jeg var utbrent – så kjente jeg at det protesterte i hele meg. «Jeg er ikke utbrent!». Det bare kjentes slik ut. Men hvorfor fremsto jeg som utbrent uten sikt? Det har jeg brukt mesteparten av reisetiden på å få innsikt i. Jeg har rett og slett pusset noen vinduer.

En klok mann – Arnfinn Fiskå – sa en gang at helse- og sosialarbeidere kan ikke bli utbrente. Da er det ingenting igjen. De må brenne. Men enkelte ganger kommer det litt lite luft til flammen. Da soter det – men det brenner.
Jeg har overført dette til eget liv. Jeg kan ikke bli utbrent. Da er det ingenting igjen. Jeg må brenne. Men jeg skal innrømme at det har vært lufttomt innimellom. Da blir jeg nedsotet. Ikke utbrent. Jeg brenner fortsatt. Men med soting blir vinduene ganske ugjennomsiktige.

Men den (erkjennelsen) åpner for forståelsen av at disse konsekvensene, de handler ikke om utbrenthet. De handler om en flamme på full guffe – uten tilgang på frisk luft.

For å få utsikt må man ha innsikt. Underveis på denne reisen min har jeg gjort noen erkjennelser. Den viktigste erkjennelsen er at konsekvensene av overgrep tidlig i livet sitter i kroppen – også sent i livet. Og at disse konsekvensene ikke er umiddelbart synlige – for hverken meg selv, eller andre rundt. Det er ingen enkel erkjennelse. Men den åpner for forståelsen av at disse konsekvensene, de handler ikke om utbrenthet. De handler om en flamme på full guffe – uten tilgang på frisk luft. Du ser det for deg? Nedsoting på 1-2-3.

Erkjennelsesreisen har vist meg at jeg har mange vinduer i livet mitt. Vinduer med minst to sider. Og vinduer, de gir både utsyn og innsyn – når man kan se igjennom dem. Og det er slettes ikke sikkert at man liker det man ser. Hverken innover eller utover. Men innoverblikk gir utoversyn. Jeg har på denne reisen valgt å være åpen om at jeg har vært utsatt for overgrep som barn, og at det har følger langt inn i voksenlivet. Via åpenheten har jeg tilegnet meg nye erfaringer og ny kunnskap – som igjen skaper ny forståelse. Som kunnskap om toleransevinduer. Og forståelsen av hva som skjer hvis de ikke blir pusset. Eller regulert, som det også heter.

Men det å sitte innestengt i seg selv bak nedsotete vinduer er ikke bra. Da blir det lite luft til flammen. Så hvordan få flammen til å brenne renere? For brenne, det må det jo.
Nedsotede toleransevinduer gir ikke sikt i noen retninger. Jeg liker å tenke at den billetten jeg tok imot for fem år siden også ga meg tilgang til pusseklut og vindusvask. Men at det å faktisk pusse disse vinduene, det måtte jeg gjøre selv. En skittjobb. Jeg bare sier det.

Men kanskje er den viktigste erkjennelsen at gjennom å se innsiden av meg selv fra utsiden – så er det også helt innafor å være sårbar.

Disse små åpne gløttene som åpenbarte seg etter mange runder med pusseklut – de åpnet bokstavelig talt til ny utsikt. På godt og vondt. Jeg har blitt oppmerksom på mine vinduer – og på andre sine vinduer. Og jeg har innsett at noen av disse vinduene – de kan det gjøres noe med. Punkterte og knuste vinduer kan skiftes ut. Skakke vinduskarmer kan repareres. Vindusruter kan åpnes helt opp for gjennomlufting. Vindusflater kan kles igjen. Og noen vinduer – de kan rett og slett bare kastes. Med eller uten sot. Det er en god åpenbaring. Smertefullt – men godt. Men kanskje er den viktigste erkjennelsen at gjennom å se innsiden av meg selv fra utsiden – så er det også helt innafor å være sårbar. Det koster å pusse sot. Når vinduene blir åpne så kan andre se meg. Også den sårbare, nakne meg. Men kan det ikke også være sånn at det å være synlig sårbar – også kan være en styrke? Jeg velger å tro det. Så jeg tar frem pussekluten, trekker pusten og lager stadig større utsyn – og innsyn. Det må jeg tåle.

Ikke alle reiser er planlagt. Men alle reiser åpner for nye muligheter – og reiseerfaring. Denne reisen tar den tiden den tar. Jeg skal tåle det. Billetten jeg tok imot er slitt i kantene, men den har vært gull verdt! Og som pusseklut – helt uvurderlig.
På denne reisen har jeg fått mer kunnskap. Det gir rom for handling på en annen måte enn før. Som å pusse vinduer for innsyn og utsyn. En visshet om at jeg ikke er alene om disse erfaringene. Og jeg tåler å si at konsekvenser om overgrep – det må vi snakke høyt om. Det må tåles og settes ord på.

Jeg er ikke utbrent. Jeg brenner som bare det.

Vinduspuss har aldri vært min favorittsyssel. Det er stort sett noe jeg gjør fordi jeg må. Men denne reisen – med pusseklut – har vært en fascinerende reise. Jeg er ikke utbrent. Jeg brenner som bare det. Flammen går fortsatt litt opp og ned. Den soter når jeg glemmer å slippe til luft. Men jeg puster. Og har pusseklut!

Følg, lik og del:

«Vårsøg»

Vår…
sommer…
høst…
og vinter…

Ufravikelig sammenvevd
i et nettverk
som vi
velge å kalle førr
et sammensatt hele

Men dem som blei fødd
tell livets sommer –
som brått blei livets høst –
og som har gjennomlevd
en kald, hard vinter…

E vi rede tell å gje dem en ny vår?

Hanne Line 1993

Følg, lik og del:

Hver dags sak

Vold og overgrep mot barn er en alvorlig sak. Veldig alvorlig. Og dessverre – noe som skjer hver dag. Tallenes ubehagelige tale viser et omfang av overgrep og vold som er så stort at det nesten ikke er mulig å forholde seg til. Det er direkte uforståelig. Og nesten utålelig. For konsekvensene er så store. Men vi må forstå det. Og vi må tåle det. Kampen mot overgrep er alle sitt ansvar. Hver dag. Alle dager. Er du med?

Tall fra politiets strafferegister viser at i årets åtte første måneder ble det anmeldt overgrepssaker mot 1372 barn. Det er 5,67 nye barn hver dag. Hver dag! Deler av denne store økningen gjelder overgrep på nett. Men tallenes tale viser at omfanget er minst like stort også på mer «analoge» arenaer. I følge BUFdir har 15% av jenter og gutter vært utsatt for overgrep før fylte 18 år. I barnehage, skole og fritid. På hjemmebane. På bortebane. Egentlig overalt hvor barn oppholder seg. Hver dag. Hele året. Det gjør meg opprørt. Hudløs og sårbar. Og opptatt av «hver dag».

«Alle barn har rett til at ingen skader eller misbruker dem»

Nittende november er det Verdensdagen for forebygging av vold og overgrep mot barn. Verdensdager kan være en fin ting, det er dager da hele verden fokuserer på en og samme sak. Noen ganger ganske planlagt. Verdensdagen setter et globalt fokus på et globalt problem – vold og overgrep mot barn. Og den løfter frem forebygging som sentralt i kampen mot overgrep. Men hvordan forebygger man globalt – slik at det virker lokalt?
En grunnleggende menneskerettighet er det ukrenkelige menneskeverdet, som en universell rettighet. Det gjelder både barn – og voksne. Barnekonvensjonen fokuserer på barnets særskilte rettigheter. Som for eksempel artikkel 19 som sier at «Alle barn har rett til at ingen skader eller misbruker dem». Det er en sak for en verdensdag. Og en selvfølgelig rettighet i Norge. Men Norge – ett av verdens beste land å bo i – fikk i juni i år kritikk fra FNs barnekomitè. Kritikken gjelder brudd på flere av rettighetene i Barnekonvensjonen. Ett av punktene er at Norge ikke tar vold og overgrep mot barn alvorlig nok, blant annet på forebygging og tiltak på lokalt nivå. Det er alvorlig. Da trenger vi en verdensdag som løfter frem forebygging av vold og overgrep mot barn. Og en barnekomitè som gir global kritikk og påpeker nasjonal lokal svikt. Hver dag.

Verdensdager har en slags storhet med seg. Det har hverdager også – de har sin egen storhet. Hverdager er forutsigbare på den måten at de er der hele vegen. Uten at vi planlegger det. Og det er i hverdagen at forebygging må skje. Planlagt forebygging fra det formelle Norge lokalt. Og den hverdagslige forebyggingen fra det mer uformelle nettverket.
Det ufattelige omfanget av overgrep skjer. Hver dag. Men det må aldri få bli en hverdagssak. Selv om det skjer hver dag. Konsekvensene av overgrep er så store at vi ikke har råd til å la være å se det.
Forebygging handler om å tåle og se, tørre å si ifra, våge å handle. Det må skapes trygge rom for å snakke – verktøyene finnes. Barn som blir utsatt for overgrep har økt risiko for helseutfordringer på mange områder senere i livet. Den levde kroppen husker på sin måte, og disse minnene kan komme til uttrykk på så mange måter i voksen alder. Derfor er forebygging så viktig. Og derfor må vi klare å sette ord på det utålelige.
Gevinsten kan være barn som ikke blir utsatt, som slipper belastningen, som ikke får livslang skade.
Gevinsten kan være små som får fortsette å være små når de er små – og som kan vokse opp og være bare store når de blir voksne. Hverdagen er full av voksne som bærer med seg det utsatte barnet. Hver dag. Resten av livet.

Det ufattelige omfanget av overgrep skjer. Hver dag. Men det må aldri få bli en hverdagssak. Selv om det skjer hver dag.

Tallenes ubehagelige tale viser et omfang som er så stort at det nesten ikke er mulig å forholde seg til. Og det er kanskje en måte å holde det ut? Å ikke forholde seg til det – ikke tåle det?
Jeg vet hva det vil si å leve med kostnaden. Hver dag. Jeg kan ikke la være å forholde meg til det. Det blir en del av hverdagen. Jeg tåler det. Men det må aldri – aldri – bli en hverdagssak. Derfor må forebygging av vold og overgrep være hver dags sak.

Kampen mot overgrep er alle sitt ansvar. Din kamp. Min kamp. Det skal aldri være barnet sin kamp.
Er du fortsatt med?

Følg, lik og del:

Løvetanna og rosa

Det va en gang ett rosebed. Ett rektig flott og prektig ett, med velstelte blomster i sirlige rekker; velordna og fint. Dæm strekte sæ og briska sæ, rosen, og så sånn passelig nedlatandes på de andre – de ikkje fullt så fine blomstran. Ja, rosen væks og trives. Dæm får stull og stell, dæm bli verdsatt og respektert. Der står dem, trygt og godt, og prate store ord om vennlighet og godhet. Om kjærlighet og solidaritet. Om kor flenk og flott dæm e – hvess dæm bare hadde fådd vist det!

På ei utmark et støkke bortførr, utskjelt og førrvist, bortgjømt og glømt, sto løvetanna – tætt i tætt. Staut og stolt, men aldri verdsatt som den solstålen den egentlig e. Løvetanna e sosial, ho kjenne ingen grense. Ho ønske å vækse sæ vei overalt. Og i motsetning tell rosa, så elske løvetanna å leve ilag med andre blomstra. Ho dømme ingen, men bli ofte fordømt sjøl.

En dag va gjerdet rundt rosebedet gådd sundt; stormen hadde revet det ned. Og da rosen oppdaga at beskyttelsen dæmmes va svekka, fikk dæm nesten panikk – ka sku nu verne dæm mot alt det farlige utaførr?!
Rosen mobiliserte sett eget førrsvar – dæm røkka tettar sammen, kvessa tornan og gjor sæ klar tell å møte det ukjente utaførr – det dæm ikkje vesste ka va!

Løvetanna, derimot, ho kikka sæ førrunda omkring. Gjerdet va borte, og fristandes gromark lå åpen. Nysgjerrig som ho e, løvetanna, vaks ho sæ vei mot det nye; hagen, rosebedet.
Storligen førrbausa over alt det ho så, tenkte ho at «her som det e så fint og flott, her må det være trygt og godt å leve!». Og ho vaks sæ videre – førrventningsfull og spent.

Men ting e ikkje bestandig det dæm gjer sæ ut førr å være. Førr hagen som så så innbydandes og fin ut fra utsida, og rosen som sto der så stolt og fin; når løvetanna stakk hauet inn og ville hilse på, da briska dæm sæ i all si overlegenhet.

Blenda av fasaden, stoppa av tornekransen, blei løvetanna kontant slådd tellbake. Jaga ut på marka igjen av steile rose som ikkje såg muligheten dæm ga ifra sæ; et fargerikt fellesskap på tvers av grensan, samarbeid og bytte av erfaring.

Skuffet og lei sæ ga løvetanna etter førr overmakta. Ho bøyde hauet og trakk sæ tellbake tell utmarka si. Visjonen om ett nytt og bedre vekstfelt blei brått viska bort. Bare drømmen va igjen. Drømmen om et liv blant de verdsatte og respekterte. Blant de godtatte.
Og ho tenkte at «…kanskje en dag får vi komme inn, får vi vækse ilag med dæm, de andre. Det bli kanskje den dagen dæm skjønne ka dæm skyv ifra sæ, den dagen dæm skjønne ka dæm gjer avkall på…»

Hanne Line 1991

Følg, lik og del:

Tanka i natta

Har du tenkt på, i dine mørkaste stunde,
at det bestandig fins en bortgjømt vei opp,
at uansett, når du kanskje helst ville blunde,
så e det en liten, smal sti som går tell topps

Du veit, når motgangen væks dæ over haue
og dagen i mårra ser ut som et høgt, stort fjell
der bergveggen røyse sæ svart og bratt i dett øye,
så e der alltids en bergnabb du når tell

Og sjøl om nabben ligg bortvendt og i skyggen
og du ikkje ser han fra akkurat der du står
så e det nok at du rette dæ litt i ryggen –
så får du inn lyset fra en ainna kant enn i går

Ett lite skritt, bare, og vinkel’n bli en ainna
enn den du trudde va den einaste som fans
førr at du glømte, midt i dine tunge tanka,
at lyset tross alt har en heilt særegen glans

Det er mye lettar å se de mørkaste nyansan
og heller velge mellom svartare og svart,
enn å bruke de viktigaste, innebygde sansan
som tross alt kræv av dæ at du e nødt å tenke klart

Og det e lettar å lukke øyan og bli med strømman
som fær førrbi, og tell og begynne med virke trygg,
enn å våge å stå fram med alle de innerste drømman
som gjør at du må vise dett ansikt, rette rygg

Skal vi være så redd at folk skal se oss
sånn som vi innerst inne egentlig e
at vi glatt kapitulere og ikkje tørr å sloss
førr de tingan som vi meine e viktig å se

Hvess du kan stå imot de verste vindan
tell dem løye, som solbris i fra sia
så prøv å husk at også på de høgste tindan
vil bestandig stormen gje sæ litt, med tida

Så sjøl om livet mange ganga kan være traurig og tungt
og tankan plage dæ og vinden i dæ riv,
så husk at det e nu du må tenke dæ om – ta et lungt:
Ta vare på dagan dine, de e dett liv!

Hanne Line 02.07.1990

Følg, lik og del:

Store lille meg – om å møte barnet i seg

Rett som det er leser og hører jeg at det er så viktig «å finne barnet i seg». Underforstått at vi alle har noen barnlige sider i oss som vi er klar over, og kan forholde oss til. Være litt Pippi eller Espen Askeladd. Aktivt og nysgjerrig lete oss frem til disse sidene i oss, og bruke dem rasjonelt. Jeg leser og hører dette som noe uttalt positivt. Å finne barnet i seg er virkelig noe å glede seg over! Det er jeg helt enig i.
Å plutselig møte barnet i seg – kan derimot by på utfordringer.

Barn har en naturlig utvikling av sine følelser og reaksjoner i takt med at hjernen utvikler seg. Reptilhjernen (sansehjernen) gjør at vi blant annet oppfatter fare, og er helt nødvendig for at vi skal overleve. Ved en antatt fare sender reptilhjernen alarmsignaler til følelseshjernen, som øker aktiveringen i kroppen og gjør den klar til å handle. De vanligste handlingsalternativene er kjemp, flykt eller frys. Etterhvert utvikles også tenkehjernen som gjør at man kan gjenkjenne situasjoner, tolke dem som ufarlige – og på den måten signalisere til følelseshjernen at «faren er over». Når faren er over, senkes aktiveringen. Alarmen slås av, og kroppen faller til ro.
Alvorlige livshendelser i hjernens utviklingsperiode kan imidlertid forkludre tilkoblingen av tenkehjernen hos barnet. Alarmen går hele tiden. Det er mangel på sammenheng. Og regulering.

Små barn som har blitt utsatt for seksuelle overgrep kan ha dette reaksjonsmønsteret – denne mangelfulle koblingen som skal regulere følelsesuttrykkene. Verden blir ubegripelig. Og uhåndterbar. I verste fall tar det lille barnet med seg disse uregulerte følelsene videre i livet. Hele livet. Barnets levde erfaringer kommer til uttrykk i en voksen kropp. Og når man snakker om å finne barnet i seg – så er det ikke dette barnet man ønsker å finne. I store deler av mitt voksenliv visste jeg ikke engang om dette barnet.

Jeg møtte det utsatte barnet i meg for noen få år siden. Eller kanskje hun møtte meg? Uansett – det var et kaotisk og smertefullt møte. Den lille redde jenta ga seg til kjenne. Hun så meg rett inn i hvitøyet med et skremt blikk – og alarmen i henne gikk 24/7. Det var mye kjemping og flukt. Veldig fysisk. Natt etter natt. Og dag. Det tok lang tid å forstå at det var det lille barnets levde erfaringer som spilte seg ut i min voksne kropp. «Lille meg» hadde ikke koblet på tenkehjernen. Reptilhjernen sendte kontinuerlig alarmsignaler til følelseshjernen.
Hvordan skulle «store meg» forholde seg til det smertefulle kaoset «lille meg»? Det som skjedde var jo ikke til å begripe! Men så – sakte, sakte – vokste den frem. Erkjennelsen.
Gjennom å akseptere at dette ikke er en kamp som en av oss skal vinne. Eller kan vinne.
Gjennom å godta at smerten og kaoset er der – og det er bare jeg som kan rydde. Eksempelvis gjennom å klare å sette rasjonelle ord på det som skjer. Gjøre emosjonstrykket om til språk. Det gjør det kanskje mulig også for de som er rundt å forstå det som ikke er umiddelbart synlig. At den lille er der. Med sin uttrykksform. Sitt kaos.
Erkjennelsen av at dette er en del av meg – den satt langt inne. Men det gjør smerten og kaoset litt mer begripelig.

Ut av kaos kommer orden, sies det. Jeg er ikke helt sikker på om lille meg er helt enig i det. Men vi har i hvert fall funnet hverandre. Og det må håndteres.

Min viktigste ryddehjelp for å håndtere kaoset ble – etter hvert – anerkjennelse. Anerkjennelse av store lille meg. Gjennom å anerkjenne denne levde kroppens erfaringer kan store meg forsøke å nærme seg lille meg. Store meg har en vel utviklet kobling til tenkehjernen. Jeg kan rasjonelt forklare hvorfor ting skjer, hva som trigger og forstå når faren er over. Sakte, sakte kan jeg prøve å integrere det lille barnets reaksjonsmønster i mitt voksne. Gjøre det håndterlig. Og samtidig fortsatt bli satt helt ut når reptilhjernen fyrer løs. Igjen. Med høy alarmberedskap og smerte og kjemping og flukt. Men nå kan jeg begripe reaksjonsmønsteret – selv om det til tider er veldig utmattende.

Den lille jenta inni meg kan ikke regulere følelsesuttrykket sitt, hun trenger hjelp til å håndtere det. Av store meg.
Enkelt? På ingen måte. Det er store meg som må ta denne nødvendige men uplanlagte reisen. Samtidig kan jeg ikke gjøre denne reisen alene. Det er til tider en fulltidsjobb å håndtere ubalansen i følelsesuttrykk mellom store meg og lille meg. Gode hjelpere er sentrale i et terreng uten kart og kompass. Som loser og stabbesteiner og fyrlykter er de der. Sikkerhetsnettet. Tryggheter i utryggheten på denne viktige reisen fra kaos via erkjennelse mot anerkjennelse.
For i anerkjennelsen ligger også forståelsen. Den rasjonelle forståelsen av den irrasjonelle frykten. Det er ikke lenger noe å frykte. Sier min tenkehjerne. Til reptilhjernen.

Erkjennelse og anerkjennelse. Det har vært forløsende for meg. Kanskje kan det være det for andre, også? Denne reisen gjør det ubegripelige begripelig. Og det uhåndterbare håndterbart. Det åpner for en opplevelse av sammenheng. Som kanskje en dag – på en god dag – gir mening. Møte et skremt blikk med et trygt blikk. Det gjør det mulig å både finne og møte barnet i meg. Være litt Pippi og Espen Askeladd. Og lille meg. Samtidig.

Så vi rusler videre i livet, store lille meg. Erkjent og anerkjent. Av meg. Det er det viktigste. Jeg forsøker å være den store som kan hjelpe den lille å regulere. Forvisse om at det bare er falsk alarm. Igjen.

Faren er over. Sier store meg. Jeg hører deg. Sier lille meg. Så bra – da kan vi høre sammen.

Og sakte men sikkert nærmer vi oss hverandre. Store lille meg. Samregulerer hverandre. Jobber mot kaosorden. Og DET er noe å glede seg over!

Følg, lik og del: