En tid for alt!

Foto: Hanne Line Wærness

Tenk deg at tiden er som et kaleidoskop. Et lystett rom som du kan titte inn i, og hvor det du ser avhenger av fargene og fasettene i rommet. Tidsbildene sammensettes og lager symmetri som er god å se på. Vi vrir på kaleidoskopet og lar oss fascinere av hvordan farger og lysglimt glir over i hverandre. Tiden i symmetri. En fin ting.

Tenk deg at det kommer rusk i maskineriet, i kaleidoskopet. En småstein som kiler seg. En fargebit mangler. Tidslyset brytes feil – det blir asymmetri. Ikke nødvendigvis en fin ting.

Men tiden, den er der. Er du der?

Verdensdagen for psykisk helse hadde for noen år siden «Gi tid» som tema, og oppfordret oss alle til å gjøre ting som er godt for den psykiske helsen vår. Den helsen som er så viktig – men som mange av oss ikke har et bevisst forhold til. Ikke før den skranter.

Verdensdagen trakk filosofiske linjer til det å “gi tid” – at tid også betyr tilstedeværelse, å være tilstede i sitt eget liv. Og det er ingen enkel sak – å være tilstede hos seg selv. Å gi tid til seg selv kan handle om hvordan man forstår tid.

Den beste togreisen er den i passe sakte fart, hvor jeg kan høre den jevne og nesten søvndyssende dunkingen fra togets gang over skinnene.

Jeg lærte en gang at det finnes ulike typer god tid og dårlig tid. Det finnes god god tid – og dårlig god tid. Og det finnes god dårlig tid – og dårlig dårlig tid.

God god tid. Det er når man har fulle dager til vanlig – og så plutselig så er det en tom dag der. Eller om så bare en ettermiddag uten program. Kjenne at man nyter den friheten og roen som bare er der. Litt sånn luksusfølelse. Og ikke minst – god god tid er ren og skjær fri. Som for eksempel feriefri.

Dårlig god tid kan være når det blir for mye tid som man ikke har bedt om. Når man ikke har noe meningsfullt å fylle tiden med. Som jobb eller annen aktivitet som fyller dagene. Når livshendelser gjør at livet settes litt på vent. Da kan den såkalte gode tiden – timer og dager uten innhold – oppleves som dårlig. Ikke mye luksusfølelse der. Det skal man kanskje tenke på innimellom.

Dårlig tid kan også være helt topp innimellom. Når man har det travelt med ting og tang man liker, som gir energi og engasjement. Den gode travelheten som man kan velge selv. Fullfullfart som er innenfor komfortsonen. Da er det god dårlig tid.

Men god travelhet kan bikke over i tidsnød og følelsen av å aldri få gjort det man ønsket å få gjort. Ofte styrt av krav og forventninger som man ikke styrer selv. Bestandig bakpå. Bestandig dårlig samvittighet. Da er ikke dårlig tid godt. Da er det dårlig dårlig tid. Det skal man kanskje også tenke på innimellom.

All denne tiden – den gode og den dårlige – utfordrer oss på å våge å være i tiden.
Gi tiden til tiden.

Jeg liker å forestille meg at jeg er i tiden som en passasjer på et tog. Den beste togreisen er den i passe sakte fart, hvor jeg kan høre den jevne og nesten søvndyssende dunkingen fra togets gang over skinnene. Landskapet på utsiden glir sakte forbi – bilder som rekker å feste seg, fargespillet kan tas inn og roen kan senke seg. Livet og tiden i symmetri. Kaleidoskopet snurres sakte, alle bitene passer sammen og fungerer. God god tid.


Hvis tiden blir mangelvare, så kan det være at jeg slipper inn for lite lys .

Enkelte ganger raser imidlertid livet avgårde. Full fart! Da går tidstoget så fort at det ikke er noen bilder å se – det er bare en grå masse som farer forbi. Tidskaleidoskopet er fylt med sand og småstein, tiden setter seg fast – og ingen farger er synlige. Da er det ikke enkelt å være tilstede i eget liv. Og hvis jeg ikke har tid til meg selv – så har jeg kanskje heller ikke tid til andre.

Så hvordan forstår jeg denne tiden? Hvis tiden er som et kaleidoskop? Det er jo jeg som holder tiden, som kan vri og snurre og bringe frem bildene. Hvis tiden blir mangelvare, så kan det være at jeg slipper inn for lite lys i skopet. Fargene blir uklare. Grå. Utflytende. Som utsikten fra toget når det kjører for fort. Dårlig dårlig tid.

Tiden kan også flyte over, være for mye. Toget snegler seg fram så sakte at man ser alle detaljer i tiden – alt man ikke vil se, alt man ikke vil bli minnet på. Dårlig god tid kan slippe inn for mye lys. Fargene blir asymmetriske. Usynkrone. Livet ikke helt i vater.

Hvis jeg skal prøve å forstå denne tiden – både den gode og den dårlige – så må jeg tørre å sette av tid til meg selv. Se opp og inn til meg selv. Tåle å være i mitt eget fokus. La fargene få lov til å vise seg frem. På den måten kan jeg kanskje også dele fargene og tiden og lyset. Dele med andre som trenger det. Å se seg selv i tiden kan være billetten til å være medpassasjer på andres togreise. Dele skinnegang. Dele kaleidoskop. Passe sakte. Passe fort.


Å være tilstede i eget liv – i egen tid – er ingen selvfølge.
Men hvor skulle jeg ellers være?

Jeg kjenner på hvor heldig jeg er som har noe meningsfullt å fylle dagene mine med. Et liv som krever energi og som gir energi. Som innimellom gir både dårlig og god dårlig tid. Mest god. Det er ingen selvfølge at man kan kjenne på det. Min helse – også den psykiske – fortjener at jeg gir den tid.

Å være tilstede i eget liv – i egen tid – er ingen selvfølge.
Men hvor skulle jeg ellers være?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *