Store lille meg – om å romme barnet i seg

Foto: Hanne Line Wærness

Forestill deg at kroppen består av mange rom. Noen kjenner du til og er ofte innom. Andre kjenner du ikke til – du har kanskje aldri vært der.
Forestill deg kroppen som bærer av alle levde minner. Både de du husker – og ikke minst de du ikke husker. 
Forestill deg hvor mye uorden i rom og minner det kan bli i en levd kropp. Hva om
det ikke er rom til alt?
For noen av oss er det ingen forestilling. 
Det er ramme alvor.

Kjente og ukjente minner

Minner er en pussig ting. Du kan leve et helt liv og tro at du husker alt du har opplevd – både det gode og det ikke fullt så gode. Du lager deg rom i kroppen til de ulike minnene. Noen rom er store og lyse med åpne dører. Andre rom er små med lukkede dører. Du tror et helt liv at du vet om alle rommene i kroppen din. Alle minnerommene. Alle dørene.

Og så blir du plutselig innhentet av minner du ikke visste at du hadde. Kroppserfaringer som forlanger plass – som om de har sine egne rom.

Mine ukjente minner innhentet meg i voksen alder. Minner om overgrep fra veldig tidlig i livet veltet frem, og jeg ble klar over at jeg har hatt en blindpassasjer med på livsreisen min – en liten passasjer med minner voksne meg ikke visste om. Lille meg tvang seg frem og forlangte plass; sitt eget rom – et trygt rom for alle minnene. Kroppen var uforberedt på denne nye beboeren.
Eget rom? Det var bare å sette i gang livets største ominnredning.

Ominnredning av kroppsrommene

Møtet med lille meg var brutalt. En 3-åring i frys, 4-5-åringen i kampmodus, 6-7-åringen på flukt. Lille meg tok plass i den voksne kroppen med et usortert flyttelass. Uregulerte erfaringsminner og et eksplosivt reaksjonsmønster – som måtte handteres og tåles.

Jeg har brukt lang tid på å tåle lille meg. Ominnredningen av kroppsrommene var en krevende øvelse, med utpakking av usorterte minner i et salig kaos. Hvor gjør du av minner du ikke vet om?
Så vi har ryddet og sortert, store meg og lille meg. Hun har tømt flyttelasset sitt – jeg har fått hjelp utenfra til å sortere; hva kan kastes, hva kan settes på lager, hva kan bli stående fremme.
Sakte men sikkert har lille meg bygd opp en tillit til at store meg er en trygg voksen. At jeg tar imot. Hun har fått sine egne rom. Lyse rom med åpne dører – som også kan lukkes.
Har jeg klart å romme lille meg?

Det store sorte hullet på innsiden 

Jeg hadde levd et helt liv uten å vite om barnet på innsiden. Lille meg brakte med seg minner og reaksjonsmønstre som store meg må handtere. Lille meg forteller på den måten hun kan, gjennom reaksjoner og emosjonsuttrykk. Store meg har stort sett lært å forstå kroppsuttrykkene, gjenkjenne triggerne, og tåle reaksjonene til lille meg. Den lille redde jenta på innsiden kan trygges gjennom ytre regulering, gjennom at store meg forvisser henne om at rommene i dag har lys og er uten trusler. Stort sett samregulerer vi oss inn i kroppsrommene, noen ganger tar det bare litt tid.
Vi puster. Sammen. Og jeg tror jeg har rommet lille meg. Jeg er her, sier jeg.

Men allikevel er det noe som slår pusten ut av kroppen. Et slags tomrom som suger til seg all energi – som et sort hull. Selv om jeg trygger lille meg, så er det noe som omgir henne, holder henne fast. Holder oss fast. Jeg må prøve å finne et svar. Da må jeg spørre.

«Kjære lille venn, hva er dette sorte som omgir deg – som tynger deg ned? Jeg kjenner at du er aktivert, at du ikke vil la deg regulere og trygge. Klarer du å formidle hva dette er for noe? Du har dine egne rom nå. Rom som er her og nå. 

Det er noe utenfor rommet, sier du? Som gjør det vanskelig å puste når det blir for nært, noe som gir hjertebank og presser luften ut av deg – er det det du sier? Sagt på en annen måte; du blir spist opp av alt det som ikke lenger er, det du mistet, de som ikke var der – dette kaoset som flyter rundt deg og bare lager støy. Det store sorte rommet uten tak og vegger. Forstår jeg deg rett?  
Du nikker, det tolker jeg som et svar. Og du vet ikke hvor du skal gjøre av dette som omgir seg? Hvor du skal gjøre av deg? Du nikker igjen.»

Og plutselig forstår jeg at tomrommet som suger til seg all energi som et sort hull hos både lille meg og store meg – det heter sorg. Så enkelt. Så vanskelig. Kan alt dette rommes?

Å romme barnet i seg

Lille meg har sin egen minnebok – minner som store meg ikke visste om. Sammen har vi pakket ut flyttelasset hun hadde med seg, møblert lyse rom med dører som kan åpnes og lukkes.
Vårt samliv i min voksne kropp leves i samregulering gjennom at store meg kan regulere seg selv – blant annet ved å våge meg inn i de rommene jeg ikke har vært i før.

Det satt langt inne å erkjenne at det store sorte hullet er sorg. Dette tomrommet som bor i kroppen, i pusten. Det tomrommet som ikke har sitt eget rom.
Jeg vil jo ikke at det skal være der. Men jeg har forstått at det alltid har vært der.

Lille meg sørger over det hun har vært utsatt for, og at hun ikke ble sett.
Store meg kjenner på en stor sorg over å ikke ha direkte tilgang til alle minnene som kroppen bærer på – de minnene som lille meg har pakket ut.

Men sorgen har aldri blitt anerkjent. Sorg, hvilken sorg? Er det lov å sørge over noe man ikke husker? 
Sorgen har derfor ikke fått sitt eget rom. Den har flytt rundt som et mørke som stjeler pust, holdt lille meg fast i uregulerte minner. 

Å romme lille meg er en handfull. Det har tatt tid å erkjenne at hun ikke kan rommes før sorgen anerkjennes. Sorgen som sitter i kroppen. Som aldri har hatt en egen plass å gjøre av seg.

Endelig kan sorgen få sitt eget rom. Et rom hvor den blir sett. Et rom hvor den er velkommen.
Slik kan sorgen anerkjennes – den er tross alt der. Den har vært der lenge. Da gir det mening at den gis rom i herberget. Med lys og luft, og dører som kan åpnes og lukkes.

Det kan ta et helt lite ekstra liv å anerkjenne sorgen. Å romme lille meg.

Det er livets forestilling. På ramme alvor.
Jeg er her, sier store meg.
Jeg hører deg, sier lille meg.
Det er fint – da kan vi høre sammen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *