Foto: Hanne Line Wærness

«Det er heldigvis mange omstarter i livet.»
En kollega kom med dette hjertesukket da det kokte som verst her for litt siden.
Oppgavene sto i kø, tidsfristene tikket ubarmhjertig høyt, livet sparket litt godt fra seg.
Man kan få følelsen av at motoren holder på å kveles og truer med å stoppe.
Da er det en god tanke at det finnes omstarter.
Særlig når det kjennes ut som om livet får motorstopp.

For litt siden oppgraderte jeg til en ny, men eldre, versjon av levd liv. Det er ingen selvfølge.
Det åpner opp og gir rom for refleksjoner og filosofiske betraktninger om livet som er levd.
Med alle sine omveier og veivalg.
Jeg har hatt mange omstarter. Vært på mange sidespor.
Lånt startkabler og lent meg på dyktige fagfolk – og blitt dyttet i gang igjen.

Det er utrolig fint med kloke kolleger som har kloke ord. Som «omstart».
Omstart er et nydelig ord. Det gir assosiasjoner til åpning. Til håp og mulighet for å komme videre. Som at hvis for eksempel livet bråstopper – eller i hvert fall lugger litt – så kan det startes på nytt. Ikke nødvendigvis helt på nytt, men nok til at det kan komme i gang igjen.

Tenk i bilder!
Jeg liker å tenke i bilder. Vær med meg inn i dette bildet.
Se for deg livet som et kjøretøy. At vi kan bevege oss, forflytte oss, komme oss fra ett sted til et annet. Legge planer for hvor vi har lyst til å dra, eller bare kjøre litt på lykke og fromme. Noen ganger har vi styringen selv, andre ganger blir vi befordret.
Det er et fint bilde, synes jeg.

Noen av oss er i livet som kjøretøy fra den tiden da manuelt gir og bensin og diesel var regelen.
Nå er det mer unntaket. Nå er det automatgir og teknikk og lading som er regelen.
Men kjøretøyet tar oss med, enten det er gammelt eller nytt.
Når man har levd en stund – slik som mange av oss har – så skal det godt gjøres å ikke ha fått noen bulker og riper i lakken. Hvem har ikke punktert noen ganger. Hatt en og annen motorstopp. De fleste kjøretøy får litt rust. Dårlige tennplugger. Slark i viftereima og rusk i forgasseren.
Jeg tror mange vil kjenne seg igjen i det.

Noen av oss har levd så lenge at vi kun lærte å kjøre med manuelt gir. Takk og lov, sier nå jeg.
Og det var veldig greit da kjøretøyet var mulig å fikse og trikse med selv – skifte lyspære og tennplugger, justere viftereim, legge om fra sommer til vinter, peile oljen.
Da var det rom for å kunne justere i livet helt på egenhånd.
Nå må man nesten skru kjøretøyet fra hverandre for å komme til lyspæra.

Alle sideporene…

Nils Kjær skal ha sagt at det er omveiene, forsinkelsene og sidesporene som beriker livet vårt.
Det er også et godt bilde, for det er mange veikryss i et levd liv – mange valg man må ta for å komme seg videre. Og det er jo ikke bestandig at de veivalgene man tar er de lureste på sikt.
Men de var riktige og lure den gang man tok dem. De fleste har kjørt i feil retning i løpet av livet. Kanskje kjørt så langt og feil at kjøretøyet stopper opp. Med flatt batteri eller tomt for bensin.
For oss som er vokst opp med manuelt gir, to lyskryss og begrenset med skilting, var det helt nydelig da rundkjøringene kom.
For hvis du plutselig lurer på om du har tatt riktig avkjøring – så er det bare å ta en æresrunde. Sånn sett skulle det vært flere rundkjøringer i livet også. I tillegg til berikende omstarter.

Livet må forstås baklengs – men leves forlengs.
Alle øyeblikkene, forsinkelsene, omveiene og sidesporene man har vært innom må forstås ut fra den sammenhengen de har vært levd i.
Livshendelsene er innvevd i hverandre – på godt og vondt.
Det er lett å tenke at man skulle ha gjort ting på en annen måte.
At man skulle ha gjort andre valg.
Andre har også lett for å mene at man skulle ha gjort ting på en annen måte – tatt andre valg.

Hvis jeg hadde gjort andre veivalg tidligere i livet som hadde fått andre konsekvenser eller brakt meg til et annet sted, som igjen førte til andre handlingsvalg, så hadde jeg kanskje gjort andre veivalg og havnet et helt annet sted – og da hadde jeg jo ikke vært der jeg er nå.
Og det er jo her jeg er.
Nå.
Heldigvis.
Med egen startknapp.

Gamle «analoge» kjøretøy med manuelt gir kunne man tjuvkoble, og dytte i gang hvis batteriet var flatt. Og det gjør noen av oss fortsatt – tjuvkobler.
Men noen ganger trenger vi hjelp for å få kjøretøyet i gang igjen. Det kan være så enkelt som at noen andre ser oss og har startkabler å låne oss.
Andre ganger er det litt mer komplisert, og vi trenger dyktige fagfolk og gode verksteder.
Man setter jo ikke hvem som helst til å reparere avanserte kjøretøy. Det gjør man jo bare ikke.
Og som regel går det fint å starte om igjen.

Omstart

Kanskje vi skal sette mer pris på det kjøretøyet vi har? At det viktigste ikke er shiny lakk og spreke felger, masse ekstrautstyr og tekniske duppeditter?
Og kanskje vi kan godta at kjøretøy får bulker, riper i lakken og rust både her og der. Hvis vi blir mest opptatt av å ikke komme borti noe, ikke få skrammer og skrubbsår, så blir vi begrenset når vi farter rundt på omveiene og sidesporene. Det er mulig å kjøre seg fast i en rundkjøring også, hvis vi aldri klarer å ta et veivalg ut. Og det er jo ikke veldig berikende.

Jeg pleier å si at livet består av øyeblikk.
At livet leves her og nå (når ellers skal det leves?).
Kjøretøyet tar oss med forlengs og baklengs. Dag for dag.
Med omveier, forsinkelser, sidespor og rundkjøringer.
Og omstarter – det er fint å tenke på.

Nemlig.

Foto: Hanne Line Wærness

Gjemsel og skam                

Sommeren for ti år siden bestemte jeg meg for to ting.
Jeg skulle slutte å gjemme meg.
Jeg skulle slutte å skamme meg.
Det første var på sitt vis mye enklere enn det andre.
Men det tok en god stund før jeg forsto at de henger tett sammen, åpenheten og skammen.

Men hvorfor gjemte jeg meg? Det er et spørsmål jeg har grunnet mye på. 
Livet er en pussig greie som plutselig gjør noen uforutsette vendinger. I mitt voksne liv ble jeg innhentet av minner jeg ikke visste at jeg hadde. Jeg begynte – bokstavelig talt over natten – å huske seksuelle overgrep fra veldig tidlig barndom. Minnene veltet frem som kroppserfaringer, sanseinntrykk, fysisk smerte, indre kaos. Livet, selve livskrukken, gikk i tusen knas og ble så overveldende at jeg nesten ikke holdt det ut – det å være meg selv. 
Så jeg forsøkte å gjemme både skårene, livet og meg selv. Jeg klarte det en god stund.

Hvorfor i all verden skammet jeg meg? En av de mest uutholdelige konsekvensene ved å bli innhentet av kroppserfaringene var skammen som fulgte med. Å se livet i retrospekt er ikke alltid vakkert. I hvert fall ikke når tilbakeblikket flombelyser sorte hull og gjemte minner. 
Den indre skammen kan spise et menneske opp fra innsiden. 
Ytre påført skam fra mennesker rundt deg spiser deg opp utenfra. 

Fysisk og psykisk og sånt 

Å gjemme seg og å bli spist er uansett ikke bra for kropp og sjel. Kroppen hadde sine egne måter å si stopp på – og jeg lyttet motvillig. Helt til jeg snublet ned i en grøft med den knuste krukken og alle skårene, og ubønnhørlig forsto at jeg trengte hjelp for å komme opp igjen.
Slike grøftesprang kan gå på helsa løs, både den fysiske og den psykiske. Fysisk helse hadde jeg et åpent forhold til. Psykisk helse var et ikke-begrep – det var definitivt ikke noe jeg ville være belemret med.

Men så ligger du der, da – godt voksen, møter deg selv med fortrengte minner, leker gjemmeleken med deg selv, krøller deg sammen av skam, finner ikke ordene for å fortelle – for de ordene finnes ikke, kroppen som sier stopp. Alle skårene som er spredt rundt.
Hvem er du da, liksom? Deg selv?
«Det er helt vanlig å slite litt med den psykiske helsen når man har opplevd det du har», sa noen. «Det er mange som må ta en pause når man får en psykisk knekk», sa andre. 
Psykisk – særlig!
Helse, kanskje – men ikke psykisk helse.
Jeg ville ikke ha en psykisk helse! 

Å ha det skikkelig vondt må jo ikke være psykisk. Det vonde må få lov til å være vondt. Og andre må tåle å se at det er vondt. 
Men det må jo ikke være psykisk? 

Jeg har aldri likt å bli definert av andre. «Psykisk helse» hørtes for meg ut som et skjellsord – spesielt når jeg snublet rundt i grøfta mi.
Det henger nok sammen med livserfaringer – «psykisk» var ugreit. Psykisk skal gjemmes bort. Psykisk var skam. Psykisk kan du være selv! Særlig psykisk. 

Åpenhet og avskamming 

Beslutningen om å slutte å gjemme og skamme seg var nødvendig. Den var åpningen til å prøve å finne ordene for å beskrive det kroppen fortalte. Kroppen gjemte på år med skam og ordløse erfaringer. 
Så jeg sluttet å gjemme meg – og kom opp av grøften og viste og fortalte åpent at vi alle er mer enn det man ser. På godt og vondt. 

Åpenhet kan løfte traumer og dissosiasjon ut i lys og luft og kan bidra til avmystifisering. Kroppen husker det hodet ikke husker. Den reagerer på en naturlig måte på unaturlige hendelser – som jo seksuelle overgrep kan erfares som. 

Åpenhet kan også bidra til avskamming.
Skam er det som kleber seg til kroppen og sjelen. Kroppserfaringene som er der, som alltid innhenter, den indre skammen som aldri gir fred. 
Den ytre påførte skammen ved å velge åpenheten. Skammen som får kroppen til å krølle seg sammen for å beskytte seg.
Psykisk, liksom. Særlig!

Når man slutter å gjemme seg blir man synlig for andre – på godt og vondt. Synligheten blir et speil på at alle er mer enn det man ser. 
Andre kan kjenne seg igjen i dette speilet – på godt og vondt. 
Men skammen kan være som trollet i eventyret – hvis det slipper ut i dagslys så sprekker den. Skammen er vondest i mørket – godt gjemt. Den blir ikke nødvendigvis borte i lyset, men den kan omskapes til en styrke. En gylden gulltråd i livsveven – gull til å lime sammen alle skårene. 
Psykisk styrke, på en måte. Rett og slett psykisk. Også.

La oss se litt stort på det

Jeg har erkjent at også jeg har en psykisk helse.
Akkurat som jeg har en fysisk helse, en seksuell helse, en sosial og en åndelig helse. Rett og slett helse. En av mine kloke hjelpere omtaler denne sammensatte helsen som «livet». 

Min beslutning for ti år siden satt langt inne å få til i praksis. Men det har synliggjort at psykisk helt fint kan være en naturlig del av det å være seg selv. At psykisk ikke er en ting som henger på utsiden og får skylden hver gang noe er vondt. 

Å slutte å gjemme seg har til tider vært ubehagelig. Åpenhet kan gjøre deg naken og hudløs og sårbar for ytre skam. Skårene ligger der – synlig for de som vil se. 
Samtidig har åpenheten gjort det mulig å begripe – konfrontere skammen åpent har gjort det mulig å handtere livet – det gir mening.
For meg. Og forhåpentligvis for andre.

Livskrukken kan limes sammen igjen. Det kan handle om å våge å lime skårene sammen til seg selv igjen. Synlige og usynlige arr er en del av levd liv. 
Psykisk kan du være selv! 

La oss se litt stort på det.
Å være seg selv er å være psykisk. Også.
Nemlig!

(Sitatene «Psykisk kan du være selv» og «La oss se litt stort på det» er lånt fra Stein Torleif Bjellas sang «Psykisk kan de vera sjøl»)

Foto: Hanne Line Wærness

Livet er en forunderlig greie. 
Alt man heldigvis ikke vet noe om. 
Alt man ikke kan gjøre noe med.  
Og alt man faktisk kan gjøre noe med.
Som livet.

Å møte seg selv i døra

Jeg møtte meg selv i døra i voksen alder – når dette forunderlige livet hadde vært levd en stund. Fortrengte minner om overgrep tvang seg frem, og sto plutselig og banket på. 
En blindpassasjer ga seg til kjenne. Den lille jenta – lille meg – beveget seg ut i lyset, ut i verden. Hun bar på minner som voksne meg – store meg – ikke hadde kjennskap til. 
Kroppen kan bære på erfaringsminner som er splittet, oppstykket – og godt gjemt. 
Sånn sett er livet forunderlig.

Når man har levd et langt liv med en blindpassasjer som sniker seg rundt, så setter det spor. Både på innsiden og på utsiden.
Min blindpassasjer var denne lille jenta. 
3-åringen som gikk i frys. 
4/5-åringen som protesterte og kjempet. 
6/7-åringen som var tøff nok til å flykte.
Denne delen av meg – lille meg – kapslet inne både seg selv og minnene. Og utrolig nok kom hun seg videre, til og med uten at store meg visste noe om hennes eksistens.
Dissosiasjon – oppsplitting av hukommelse – kan være ren nødhjelp til overlevelse. Og til å leve.

Hukommelser i utakt

I løpet av de rundt ti årene siden jeg møtte dette ustyrlige barnet i meg, har jeg lært mye om dissosiasjon. Jeg kaller det hukommelser i utakt.
Lille meg sine erfarte, men innkapslete minner – barnehukommelsen.  
Og store meg sine levde livsminner – den kronologiske hukommelsen. 
Disse minnene er ikke alltid samkjørte, og det kan skape krøll i kroppens harddisk.
Det er forvirrende å oppdage at man har en hukommelse man ikke visste noe om. Og det er særdeles utfordrende å handtere emosjonsuttrykkene som barnehukommelsen har.
En forunderlig greie, alt det man ikke vet noe om

Vi har holdt ut med hverandre på et forunderlig vis, store meg og lille meg. Barnehukommelsen har satt så dype avtrykk at det innimellom har vært en prøvelse å tåle barnet i meg. Holde ut når lille meg lever ut sine erfaringsminner – på sin måte, gjennom min kropp. Men vi lever.

Store meg har lurt på hvordan det er mulig å gjøre noe for å minske avstanden mellom hukommelsene. Hvordan lage en sammenheng mellom det man ikke vet noe om, det man ikke kan gjøre noe med – og det man kan gjøre noe med? Barnehukommelsen har vært innkapslet, men pakkes ut fragment for fragment. Sakte, men sikkert vokser vi sammen, store meg og lille meg. Og det er jo en god ting, selv om det har vært – og er – voksesmerter. For det gjør vondt å vokse sammen.

En måte å skape en opplevelse av sammenheng på er å regulere de fragmenterte minnene som lille meg har, disse kroppslige men ordløse emosjonsuttrykkene. Minnene som utløses av lukt, lyd, emosjon, situasjon – noe som trigger det uregulerte hos lille meg. I begynnelsen av vår reise, etter at hun ga seg til kjenne, var disse reaksjonene helt uregulerte.
Opplevelser som er så overveldende at et barn ikke har kapasitet til å forholde seg til det, kan føre til oppsplitting og innkapsling av hukommelser. Når disse erfaringene kommer ut i lyset har de satt dype spor som må handteres for å kunne leves med.

Ytre og indre avtrykk

Avtrykkene på innsiden er der, de vil alltid være der. De er bare ikke så dype lenger. De er imidlertid veldig følbare – som ruglete sårspor som klør når man kommer borti dem. Minner som plutselig popper opp når noe rører og berører lille meg – hukommelsene som fortsatt er i utakt.
Tålmodige og ukuelige gode hjelpere har støttet og heiet og trygget på veien mot det store meg kan gjøre noe med – nemlig å leve med dette barnet i meg. Slik at store meg kan støtte og trygge og heie på lille meg.
Store meg må være den trygge voksne som tåler at reaksjonene kommer, som rommer det uregulerte. Være det fanget som roer pust og puls, som omfavner og holder akkurat fast nok. Vi har jobbet mye med det – at lille meg våger å slippe ut frykten og at store meg våger å ta imot. Det handler om å utvikle en form for kommunikasjon som fungerer og regulerer. Lille meg har trengt mye plass når hun har fortalt sin historie. Hun har ropt ordløst men veldig kroppslig for å få store meg til å lytte og forstå. Og det er bare å slå fast at det har vært en utfordrende øvelse å møte disse utbruddene siden de ikke har vært en kjent del av det levde livet – den kronologiske hukommelsen.

Det gjør vondt å sprenge grenser. Bygge tillit og skape sammenhenger.
Alt det vi heldigvis ikke vet noe om.
Lille meg stoler på at jeg tar imot og holder passe fast når barnehukommelsen rører på seg. Det har tatt sin tid.
Store meg stoler på at jeg ikke faller eller snubler, selv om jeg noen ganger må ta et støttesteg. Det har også tatt sin tid.
Men jeg er trygg på at jeg står han av. Det kan jeg faktisk gjøre noe med.

Opplevelse av å leve i en sammenheng

Vi er innviklet i hverandre, store og lille meg. Kall det gjerne å integrere hukommelser – til litt mindre utakt. Regulere emosjonsuttrykk slik at de kan leves med og det ikke må ropes så høyt. Rause og tålmodige hjelpere har lagt til rette for trygghet, tillit, kommunikasjon, regulering, sorgstøtte og ankerfesting. Og forståelse mellom store meg og lille meg.
Det kan handle om å ha fått en opplevelse av sammenheng mellom det vi ikke vet noe om, det vi ikke kan gjøre noe med – og det vi kan gjøre noe med. Som å leve med hverandre.
Å avfinne seg med det skjebnefellesskapet vi er sammenvevd i, er en erkjennelse av hendelser i fortid. En anerkjennelse av at vi har hukommelser i utakt er å godta at disse hukommelsene ikke nødvendigvis må være i takt i nåtid. Og at det kan leves med.

Store meg og lille meg kan ikke gjøre noe med det som har skjedd. Men vi kan i fellesskap gjøre noe med det som skjer.
Og det som skjer, det skjer med og i kroppen – som tross alt husker det som har skjedd.
Det forunderlige livet leves i hverdagen – her og nå – øyeblikk for øyeblikk.
Og vi står han av.

«Jeg er her», sier store meg.
«Jeg hører deg», sier lille meg.
Det er fint – for da kan vi høre sammen.

Mangel på tillit – mistillit – setter dype spor og kan påvirke både den fysiske og psykiske helsen.
Hver dag. Hele året.

Den uforbeholdne tilliten

«Den enkelte har aldri med et annet menneske å gjøre uten å holde noe av dette menneskets liv i sine hender».
Dette kjente sitatet fra K.E. Løgstrup løfter frem tillit som helt grunnleggende for menneskets eksistens. Alle mennesker trenger å høre til. Hver dag.
Løgstrup løfter frem den gjensidige avhengigheten vi mennesker har til hverandre – rett og slett i kraft av at vi er til. Denne gjensidige avhengigheten kan sees på som et fellesskap hvor vi alle er bundet til hverandre. Som mennesker. Som medmennesker. Alle dager hele året. Vi har alle en egen verdi – og det er naturlig å tenke at det må være plass til alle i det felles skapet. Allikevel er det alltid noen som står utenfor. Noen som ikke blir møtt med uforbeholden tillit når de har med andre mennesker å gjøre. Det kan være barnet som aldri blir invitert, kollegaen som sjelden blir informert, studenten som ikke blir inkludert. Tilnærmingen fra noen som har med deg å gjøre kan sende deg inn eller ut av fellesskapet. Mangel på tillit – mistillit – setter dype spor og kan påvirke både den fysiske og psykiske helsen.
Hver dag. Hele året.

Utenforskapet

Den uforbeholdne tilliten vi mennesker er født med kan utfordres i relasjoner med andre gjennom livet. Tillitsbrudd kan skape sår i oss mennesker. Sår som kanskje ikke vises på utsiden – men som er følbare skrubbsår på innsiden.
Å stå utenfor når andre er innenfor kan være ensomt.

Verdensdagen for psykisk helse inviterer til felles innsats mot utenforskap og ensomhet, og oppfordrer oss alle til å lage plass. Lage plass til å ta plass. Det er mange grunner til at noen opplever at de faller utenfor det felles skapet. Diskriminering og stigma er noen grunner som trekkes frem; diskriminering på bakgrunn av eksempelvis nedsatte funksjonsevner, sykdom, kjønn, alder, etnisk opprinnelse eller seksuell identitet. Eller sagt på en annen måte – utestengelse fra fellesskapet på bakgrunn av ulikhet. Hvis vi tenker at vi alltid holder noe av en annens liv i våre hender, så utfordrer det oss alle. Hver dag.
Hva er det med ulikhet og annerledeshet som gjør at den grunnleggende tilliten står på spill, som gjør at dører – og hender – lukker eller åpner seg?

Og jeg ser for meg at i noen skap er det veldig trangt med dårlig plass og lite handlingsrom. Ingen plass å gjøre av seg selv i seg selv. 

Likhet og likeverdighet

FNs verdenserklæring om menneskerettigheter slår i artikkel 1 fast at «Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd».

Menneskeverdet hviler i menneskerettighetene – alle mennesker har lik verdi. Sånn sett bør det være plass til alle. Vi hører alle til gjennom å være født med samme verdi og samme rettigheter.  

Men hvis vi likestiller likeverd med likhet – at alle skal være like – vil det fort være slik at noen er likere enn andre. Menneskeverdet forutsetter anerkjennelse av at vi er alle ulike. Verdien av ulikheten og annerledesheten fordrer at vi tar imot alle sånn som de er. Både de like og de ulike. Både det som vises og det som ikke vises.
For det vises ikke nødvendigvis på utsiden hvordan vi har det på innsiden.

Kan det å lage plass bety at vi alle må komme ut av likhetsskapet og inn i likeverdsskapet?Hvordan ser det ut i ditt skap? Et utfordrende spørsmål, kanskje. 
Jeg erkjenner at jeg har fortsatt mye rart i mitt skap. 
Noe synlig, noe usynlig, noe innenfor, noe utenfor. 
Og jeg ser for meg at i noen skap er det veldig trangt med dårlig plass og lite handlingsrom. Ingen plass å gjøre av seg selv i seg selv. 

I andre skap kan det være altfor god plass.
Det er ekko av alenehet mellom veggene, og plass til å gå seg bort i eget skap.
Likhetstanken er en gulltanke – alle mennesker har lik verdi.
Men ingen skap er like, og alle tar den plassen de tar. Hver på sin måte. Hver dag.

Likeverdighet forutsetter ulikhet – når vi holder noe av den andres liv i våre hender så er ofte det livet ulikt alle andre liv. Og må behandles ulikt.

Fellesskapet

Skap har mange slags dører. Svingdører. Skyvedører. Helt vanlige dører med og uten lås. Kan det tenkes at dette fellesskapet kan være et skap uten dører? At det å møte andre mennesker som likeverdige og med uforbeholden tillit er å se forbi dørene?
Vi har alle noe med andre mennesker å gjøre, og holder dermed noe av deres liv i våre hender. Og det er ingen enkel sak å se inn i andres skap, hverken det som er trangt eller det som har god plass. Hvordan kan vi lage plass til ulikheten? Annerledesheten?
Man blir ikke automatisk mindre ensom eller mindre diskriminert av å bli invitert inn i et fellesskap. Fellesskapet må ha blikk for at alle er ulike – og fellesskapet må anerkjenne denne ulikheten. Når tillit er noe grunnleggende som binder oss mennesker sammen, så kan mangel på tillit skyve noen ut av fellesskapet og inn i utenforskapet. Det skjer hver dag.
Det vises jo ikke på utsiden hvordan man har det på innsiden. Utenforskap kommer innenfra, men kan påføres utenfra. Vi må anerkjenne alle utsider og innsider. Anerkjenne ulikheten. Verdien av å være menneske. Likeverdighet forutsetter ulikhet – når vi holder noe av den andres liv i våre hender så er ofte det livet ulikt alle andre liv. Og må behandles ulikt. Men med verdighet og tillit i den gjensidige avhengigheten vi mennesker har til hverandre.

Hvordan vil du at andre skal holde ditt liv i sine hender?

I mørket er alle katter grå. Slipper vi lyset inn i det felles skapet blir alle de ulike og unike fargene synlige.
Lag plass til å ta plass.
I tillitsskapet. I det felles skapet. Uten dører.
Hver dag.

(Publisert i Dagsavisen 14. oktober 2023)

Foto: Hanne Line Wærness

^{(«Dråpen» er spisset og har fått mer faglig tyngde.
Jeg håper dråpen gir gjenklang hos mange.
Bruk den. Del den. Spre dråpen utover – da blir det ikke så fort fullt.)}

«Det var dråpen som fikk begeret til å flyte over!», hører jeg rett som det er.
Jeg sier det selv når jeg har fylt livsbegeret mitt til randen.
Men det er ganske dårlig gjort å gi dråpen skylden for at det flyter over – dråpen kan jo ikke noe for at det var fullt når den kom.
Den stakkars dråpen hadde sikkert de beste hensikter.
Hvis jeg tenker at dette begeret er mitt levde liv, hvordan kan jeg sørge for at det alltid er plass til dråpen?

Toleransevindu og regulering

Ved alvorlige, traumatiske livshendelser i livet settes kroppen i alarmberedskap. Reaksjoner som kjemp, flykt eller frys er vanlig. Èn forklaringsmodell på disse alarmereaksjonene er toleransevinduet. Se for deg to horisontale linjer som danner en ramme – som ytterkantene oppe og nede i et vindu. Tenk deg at det er innenfor denne rammen du har din optimale fungering; det er her du har hensiktsmessige reaksjoner og handterer emosjoner på en formålstjenlig måte. Toleransvinduet kan sees på som det begeret som ikke bør bli for fullt.

Regulering er evnen til å handtere alarmreaksjonene på en meningsfull måte, slik at kroppen går tilbake til en normaltilstand – innenfor toleransevindusrammene. Evnen til å regulere er sentral for vår utvikling. Mangelfull eller redusert reguleringsevne kan gjøre at traumatiske hendelser forblir boende i kroppen – uhandtert, over eller under karmene i toleransevinduet. Barn som utsettes for vold, overgrep og andre overveldende hendelser står i fare for å utvikle en redusert evne til regulering – de havner utenfor de optimale rammene i eget vindu. Det kan medføre at kroppen er i konstant alarmberedskap – i evig kjemp, flykt eller frys.
Voksne som har vært utsatt for overgrep som barn kan ha dette reaksjonsmønsteret med seg hele livet. Alarmen går og begeret er fullt – hele tiden.

En traumebevisst tilnærming gir en mulighet til å forstå dette reaksjonsmønsteret – at kroppen er i konstant alarmberedskap. En traumebevisst forståelse anerkjenner kroppens reaksjoner; en bevissthet på at disse reaksjonene har en mening for den det gjelder – og på at de som er rundt må være hjelpere til å gi reaksjonene en mening.

Kroppen husker

Jeg møtte det utsatte barnet i meg i voksen alder. Fortrengte minner om overgrep tidlig i livet tvang seg opp til overflaten. Den lille jenta hadde gjemt seg selv et helt liv.
Redd. Utrygg. Og i aller høyeste grad uregulert. Hun var i alarmberedskap 24/7, og hun levde seg ut gjennom min kropp. Å leve med alarmen på hele tiden er ikke en hensiktsmessig måte å leve med erfaringsminner på. Både den lille jenta og den store voksne blir slitne. Hudløse. Nakne.

Kroppen husker det hodet ikke har ord for. Erfaringene setter sine spor, også når det ikke finnes ord. Men disse innestengte, uartikulerte ordene – de må ut! For å gi plass til dråpen. Og når disse ordene ikke har form og lyd, er det kroppen som må forsøke å snakke. Når et lite barns levde erfaringer har vært usagte et helt liv – har de blitt sittende fast i en voksen kropp.

Hvordan kan man møte dette på en slik måte at begeret ikke renner over hele tiden?

Traumebevisst forståelse

En traumebevisst forståelse kan være en tilnærming som berger dråpen – som møter reaksjonen på en hensiktsmessig måte. For meg har en forståelse for regulering og toleransevindu vært befriende og forløsende. Gode hjelpere med en hel verdens tålmodighet har vist meg og lært meg at det er store meg som nå må trygge lille meg – hjelpe den lille jenta til å regulere seg inn i sitt toleransevindu. Handtere reaksjonene. Tåle emosjonene.
Å være trygg voksen i møte med et indre barn i beredskap er en balansekunst. Både fordi det medfører at livsbegeret ofte er fylt til randen – og fordi man som voksen må lære måter og handtere dette barnet på. Som voksen. Det er ingen enkel sak.

Gode hjelpere kan hjelpe kroppen til å våge og romme seg selv. Trygge den på å være den som kan regulere seg selv. Være ankret. Puste. Fortelle kroppen at triggerne kun er minner. Si at faren er over. Leie kroppen inn i vindusrammen – og sakte men sikkert gjøre vinduet større. Lage plass i begeret – god nok plass til å ta imot mange dråper.

Ikke skyld på dråpen!

Fulle beger utfordrer både den som tar imot hjelp – og den som gir hjelp. Det krever mot å ta imot andres smerte. Det krever profesjonell tålmodighet å stå sammen i kroppserfaringer som uttrykkes uten ord. Det krever trygghet.
Da kan man lage nye erfaringer som utvider toleranserammene – og som rommer emosjonstrykket. Og som gjør at man tåler at det renner over innimellom, for kroppen har erfart at det går an å regulere seg inn i toleransevinduet igjen.

Jeg holder fast på at det ikke er dråpen sin feil. Er man ikke regulert – så er begeret allerede fullt når dråpen kommer. En traumebevisst forståelse og tilnærming til smale toleransevindu har fokus på dråpen. På å regulere slike som lille meg inn i toleransevinduet sitt. Utvide rammene. Lage rom i begeret.
Og den jobben – det er ingen kvikkfiks.

Traumenes vesen er at de kommer igjen. Og igjen.
Da er det jo ikke dråpen sin feil at begeret renner over.
Den kan jo ikke noe for at det allerede er fullt når den kommer.

Så jeg – jeg heier på dråpen!

Forestill deg at kroppen består av mange rom. Noen kjenner du til og er ofte innom. Andre kjenner du ikke til – du har kanskje aldri vært der.
Forestill deg kroppen som bærer av alle levde minner. Både de du husker – og ikke minst de du ikke husker. 
Forestill deg hvor mye uorden i rom og minner det kan bli i en levd kropp. Hva om det ikke er rom til alt?
For noen av oss er det ingen forestilling. 
Det er ramme alvor.

Kjente og ukjente minner

Minner er en pussig ting. Du kan leve et helt liv og tro at du husker alt du har opplevd – både det gode og det ikke fullt så gode. Du lager deg rom i kroppen til de ulike minnene. Noen rom er store og lyse med åpne dører. Andre rom er små med lukkede dører. Du tror et helt liv at du vet om alle rommene i kroppen din. Alle minnerommene. Alle dørene.

Og så blir du plutselig innhentet av minner du ikke visste at du hadde. Kroppserfaringer som forlanger plass – som om de har sine egne rom.

Mine ukjente minner innhentet meg i voksen alder. Minner om overgrep fra veldig tidlig i livet veltet frem, og jeg ble klar over at jeg har hatt en blindpassasjer med på livsreisen min – en liten passasjer med minner voksne meg ikke visste om. Lille meg tvang seg frem og forlangte plass; sitt eget rom – et trygt rom for alle minnene. Kroppen var uforberedt på denne nye beboeren.
Eget rom? Det var bare å sette i gang livets største ominnredning.

Ominnredning av kroppsrommene

Møtet med lille meg var brutalt. En 3-åring i frys, 4-5-åringen i kampmodus, 6-7-åringen på flukt. Lille meg tok plass i den voksne kroppen med et usortert flyttelass. Uregulerte erfaringsminner og et eksplosivt reaksjonsmønster – som måtte handteres og tåles.

Jeg har brukt lang tid på å tåle lille meg. Ominnredningen av kroppsrommene var en krevende øvelse, med utpakking av usorterte minner i et salig kaos. Hvor gjør du av minner du ikke vet om?
Så vi har ryddet og sortert, store meg og lille meg. Hun har tømt flyttelasset sitt – jeg har fått hjelp utenfra til å sortere; hva kan kastes, hva kan settes på lager, hva kan bli stående fremme.
Sakte men sikkert har lille meg bygd opp en tillit til at store meg er en trygg voksen. At jeg tar imot. Hun har fått sine egne rom. Lyse rom med åpne dører – som også kan lukkes.
Har jeg klart å romme lille meg?

Det store sorte hullet på innsiden 

Jeg hadde levd et helt liv uten å vite om barnet på innsiden. Lille meg brakte med seg minner og reaksjonsmønstre som store meg må handtere. Lille meg forteller på den måten hun kan, gjennom reaksjoner og emosjonsuttrykk. Store meg har stort sett lært å forstå kroppsuttrykkene, gjenkjenne triggerne, og tåle reaksjonene til lille meg. Den lille redde jenta på innsiden kan trygges gjennom ytre regulering, gjennom at store meg forvisser henne om at rommene i dag har lys og er uten trusler. Stort sett samregulerer vi oss inn i kroppsrommene, noen ganger tar det bare litt tid.
Vi puster. Sammen. Og jeg tror jeg har rommet lille meg. Jeg er her, sier jeg.

Men allikevel er det noe som slår pusten ut av kroppen. Et slags tomrom som suger til seg all energi – som et sort hull. Selv om jeg trygger lille meg, så er det noe som omgir henne, holder henne fast. Holder oss fast. Jeg må prøve å finne et svar. Da må jeg spørre.

«Kjære lille venn, hva er dette sorte som omgir deg – som tynger deg ned? Jeg kjenner at du er aktivert, at du ikke vil la deg regulere og trygge. Klarer du å formidle hva dette er for noe? Du har dine egne rom nå. Rom som er her og nå. 

Det er noe utenfor rommet, sier du? Som gjør det vanskelig å puste når det blir for nært, noe som gir hjertebank og presser luften ut av deg – er det det du sier? Sagt på en annen måte; du blir spist opp av alt det som ikke lenger er, det du mistet, de som ikke var der – dette kaoset som flyter rundt deg og bare lager støy. Det store sorte rommet uten tak og vegger. Forstår jeg deg rett?  
Du nikker, det tolker jeg som et svar. Og du vet ikke hvor du skal gjøre av dette som omgir seg? Hvor du skal gjøre av deg? Du nikker igjen.»

Og plutselig forstår jeg at tomrommet som suger til seg all energi som et sort hull hos både lille meg og store meg – det heter sorg. Så enkelt. Så vanskelig. Kan alt dette rommes?

Å romme barnet i seg

Lille meg har sin egen minnebok – minner som store meg ikke visste om. Sammen har vi pakket ut flyttelasset hun hadde med seg, møblert lyse rom med dører som kan åpnes og lukkes.
Vårt samliv i min voksne kropp leves i samregulering gjennom at store meg kan regulere seg selv – blant annet ved å våge meg inn i de rommene jeg ikke har vært i før.

Det satt langt inne å erkjenne at det store sorte hullet er sorg. Dette tomrommet som bor i kroppen, i pusten. Det tomrommet som ikke har sitt eget rom.
Jeg vil jo ikke at det skal være der. Men jeg har forstått at det alltid har vært der.

Lille meg sørger over det hun har vært utsatt for, og at hun ikke ble sett.
Store meg kjenner på en stor sorg over å ikke ha direkte tilgang til alle minnene som kroppen bærer på – de minnene som lille meg har pakket ut.

Men sorgen har aldri blitt anerkjent. Sorg, hvilken sorg? Er det lov å sørge over noe man ikke husker? 
Sorgen har derfor ikke fått sitt eget rom. Den har flytt rundt som et mørke som stjeler pust, holdt lille meg fast i uregulerte minner. 

Å romme lille meg er en handfull. Det har tatt tid å erkjenne at hun ikke kan rommes før sorgen anerkjennes. Sorgen som sitter i kroppen. Som aldri har hatt en egen plass å gjøre av seg.

Endelig kan sorgen få sitt eget rom. Et rom hvor den blir sett. Et rom hvor den er velkommen.
Slik kan sorgen anerkjennes – den er tross alt der. Den har vært der lenge. Da gir det mening at den gis rom i herberget. Med lys og luft, og dører som kan åpnes og lukkes.

Det kan ta et helt lite ekstra liv å anerkjenne sorgen. Å romme lille meg.

Det er livets forestilling. På ramme alvor.
Jeg er her, sier store meg.
Jeg hører deg, sier lille meg.
Det er fint – da kan vi høre sammen.

En klok person jeg kjenner sa en gang til meg «Du fortalte aldri hva som fikk deg til å lande på beina». Og det er nok helt sant – for på det tidspunktet hadde jeg ikke noe å fortelle. Jeg ga sikkert uttrykk for å være på beina. Men var jeg egentlig landet noen plass som helst? For hva vil det si å lande på beina?

Å miste fotfestet

Enkelte livshendelser er så overveldende at man mister pusten. Mister balansen.
Som om noen rykker vekk underlaget du står på slik at du plutselig er i fritt fall.
Uendelig sakte og i full fart – samtidig. Å miste fotfestet er ubehagelig.

Rekker jeg å ta meg for? Lander jeg? Er det noen som tar imot?

Det er ulike årsaker til at vi som mennesker får fotfestet utfordret. Alvorlige livshendelser kan være en årsak.

Overgrep. Omsorgssvikt. Vold. Forlatthet. Emosjonelle minnebøker. Å falle – utenfor.

For mange har den psykiske helsen fått noen ekstra blåflekker etter utfordrende år i krisemodus. Post-covid kommer i mange farger og varianter, og opplevelsen av å være innestengt og begrenset er tematikker som må løftes frem og gis gyldighet.

Ensomhet og utenforskap er utfordringer for den psykiske folkehelsen. Livet i uforutsigbarhet utfordrer fotfestet – og fellesskapet. Uro, skam, frykt og bekymring kan føles lammende, og er en naturlig reaksjon på tiden vi er inne i.

Å være i fritt fall

Hvor lenge kan man være i et fall – uendelig sakte og i full fart samtidig? Ganske lenge. Det frie fallet etter kriser kan vare. Og ofte er man i fritt fall lenge etter at man har truffet bakken.

Ett av temaene som har vært løftet frem de siste årene er at vi trenger hverandre. Vi trenger alle å være en del av et fellesskap – at vi løfter blikket og ser hverandre. Vi trenger at noen tar imot når vi faller.

Å falle utenfor er èn måte å være i fritt fall på. Jeg har imidlertid en tro på at det er mulig å velge sin egen bane i fallet. Også når man treffer hardt. Men for å gjøre dette valget trenger vi trygghet på at vi ikke er alene. At vi er en del av en flokk.

Den sies at den som har begge beina på jorda – står stille. Og stilleståing er ikke nødvendig den beste posisjonen når man har mistet fotfestet. Det er lett å miste balansen – havne i ubalanse – når man står helt i ro.

Vi snakker ofte om hvor viktig det er å lande på beina; da har vi gjort det bra, på en måte. Men er det viktigste å lande på beina? Kanskje må vi våge å utfordre forståelsen av å lande. Våge å tenke at det er viktigere å lande i seg selv. Ikke nødvendigvis alene. Men i et fellesskap av andre borgere.

Det fordrer at vi løfter blikket og ser; både hverandre, og ikke minst – oss selv.

Mot til å løfte blikket

Det er utfordrende å falle. Jeg mistet fotfestet og falt når minner om overgrep i tidlig barndom ble kastet på meg i voksen alder. Underlaget forsvant uten noe forvarsel – ingen mulighet til å forberede seg. Jeg rakk aldri å ta meg for. Jeg falt uendelig sakte og i full fart. Og landet – men ikke nødvendigvis på beina.

Det er viktig å våge og tro at det er mulig å velge sin egen bane. Jeg våger å tro på nye fester. Stødige, seige grunnfester som tar imot og står imot når det stormer. Nye fester som gir oss mot til å løfte blikket. Mot til å se andre. Men ikke minst – mot til å se seg selv. Når man faller i seg selv krever det vågemot å møte sitt eget blikk. Da kan det være krevende å også skulle møte andres blikk, og være noe for noen andre som trenger det. Kanskje må vi se oss selv for å kunne se andre. Erkjenne at utsikt krever innsikt.

Det krever mot å ta imot seg selv, å finne en møteplass i seg selv – sammen med andre. Og kanskje må man først ta imot seg selv før man kan ta imot – og gå imot – andre.

Mot til å miste fotfestet

Vi trenger alle å bli sett av noen, bli grunnfestet av noen utenfor oss selv.
Når fotfestet forsvinner, kan man miste seg selv av syne i fallet. Uendelig sakte og i full fart. Hva som er årsaken til fallet er ikke det viktigste. Det viktigste er at noen tar imot. Og at vi lander.  

Alle er vi noe i kraft av oss selv, grunnfestet som mennesker. Vi er alle borgere – både alene, og i fellesskapet. Men dette grunnfestet kan ikke tas for gitt. I krisetider utfordres rammene og festene. Det kan være ensomt, og lite møtende blikk i utenforskapet. Motsatsen til utenforskapet er medborgerskapet. Der vi alle kan være alene og i flokk – i samme, felles skap.
Å våge er å miste fotfestet en liten stund, heter det. Dette skapet – medborgerskapet – kan være det trygge festet som tar imot. Som gjør det mulig å miste fotfestet, i trygg forvissning om at det er mulig å komme tilbake i vater igjen.

Alvorlige livshendelser er nettopp – alvorlige. De setter spor. Rykker i grunnfjell. Utfordrer fotfester. Kaster oss ut i fritt fall. Uendelig sakte og i full fart – samtidig.

Men vi trenger ikke å lande på beina. Det krever vågemot å lande i seg selv. Å ikke våge er å miste seg selv – det er ikke et godt alternativ.

Å våge og være en del av en flokk er bedre, da tåler man å miste fotfestet en liten stund.

Da kan vi få mot til å møte oss selv. Løfte blikket og se.

Og lande.

I oss selv. I fellesskapet.

Jeg liker å tenke på livet i bilder. Som for eksempel at livet er som en vev. At den levde kroppen er som en vevstol. Og at det som veves er satt sammen av alle de fargene og utfordringene og mulighetene som kommer i vår veg. Du ser det for deg? Fint.

Jeg tenker at denne livsveven, den har vi alle. Det settes opp en renning, mer eller mindre godt forankret i vevstolen. Og stort sett så går skyttelen i veven av seg selv. Det blir noen knuter her og der, litt slakk her og litt stramt der, noen restetråder og løse trådender lett spredt rundt. Noen svarte striper og noen regnbueborder. Sånn som livet er. Ganske raust. Og noen ganger veves det små gyldne lapper som man kan ta med seg i hjertet. Du ser det fortsatt for deg? Fint.

Aksept for ulikhet

De siste årene har jeg tenkt mye på identitet og tilhørighet – at tilhørighet og det å være trygg på egen identitet, er grunnleggende for vår psykiske helse. At vi må ha aksept for ulikhet. På det å gi plass til ulike mennesker og mennesker som er ulike oss selv. På et rausere samfunn. «Vær raus», er et viktig budskap.

Men hva hvis det er oss selv som føler oss ulik? Er det mulig å føle seg ulik? Og hvis ja – klarer vi å være rause med og mot oss selv?

Det skjer innimellom at renningen i livsveven ryker. Det kan være mange grunner til det, som for eksempel at selve vevstolen får seg en trøkk. De fleste har vel opplevd det, at det knaker litt i sammenføyningene. At festene til renningen bryter sammen. Kjent på følelsen av ulik.

Når vevrenningen ryker

Jeg kan se det for meg. Min vevrenning ble kuttet i voksen alder – av skarpe erindringer om overgrep veldig tidlig i livet. Så hva gjør man da, når vevstolen kollapser i småbiter og renningen ligger som en ball? Jeg tenker at da har man flere valg. Ett av dem er å plukke sammen bitene og møysommelig sette alt sammen igjen. Alene. Eller sammen med gode hjelpere. Men dette valget fordrer en tro på at livsveven kan komme opp og stå igjen. En tro på ulikhet. Og en smule raushet i eget liv.

Erkjennelse av egen sårbarhet kan være smertefullt – men nødvendig. Vevstoler går i knas. Renninger ryker. Regnbuefarger går i grått. Erkjennelsen av at dette faktisk skjer kan være brutal, men helt nødvendig enkelte ganger. For via erkjennelsen kommer anerkjennelsen. Anerkjennelsen av egen skjevhet og knuter i veven. Anerkjennelsen av at det å føle seg ulik – er en «helt innafor» følelse. For jeg tror at i nettopp denne følelsen av å være ulik – denne følelsen av at det er knuter og skrukker i veveriet – den skal vi være stolte av. Erkjennelse og anerkjennelse av seg selv er byggesteiner i et fundament av raushet. Og trygghet.

Tilhørighet og trygghet på egen identitet er grunnleggende for vår psykiske helse. Kan en forståelse av dette være å se på vevstolen – den levde kroppen – som identitet? Og et godt fundament som trygghet? Da kan muligens renningen symbolisere tilhørighet. I sum blir dette en raus livsvev, og en meningsfull psykisk helse.

Positiv psykisk helse

En annen forståelse er et helsefremmende perspektiv, som fokuserer på mestring og velvære. I følge Antonovsky er det tre byggeklosser som må være på plass for en god helse – også psykisk helse. Det er begripelighet, handterbarhet – og mening. For meg henger disse begrepene tett sammen med erkjennelse og anerkjennelse. Vi må kunne begripe at vevstoler kan gå overende, og at renninger kan kuttes. Og vi må evne å handtere den sårbarheten og smerten som følger med at livsveven kollapser. Det er også en nødvendighet å kunne finne en mening med det som skjer; for eksempel at vevstoler og livsvever kan repareres og fornyes! Og troen på at livsveven kan fornyes, den kommer innenfra. Med støtte utenfra.

Aksept av annerledeshet forutsetter anerkjennelse av den andres ulikhet. En anerkjennelse av livsveven til den andre. Men det starter med å anerkjenne seg selv – både sin livsvev og sin ulikhet. Vi holder bestandig noe av den andres liv i vår hånd. Også vårt eget.

Finn en gulltråd

Jeg heier på at sønderknuste og skakke livsvever kan komme opp og stå. At det å være ulik er innafor – og ikke utenfor. Så kan vi forsiktig sette opp en ny renning – med bevernylonfiber og gulltråder. Sterk og skjør på en gang. Ta ny sats, trekke pusten dypt – og tålmodig begynne å høste nytt vevemateriale. For det finnes. Alltid! Og så sakte, sakte begynne å tre skyttelen. Frem og tilbake. Frem og tilbake. Svart og hvitt. Regnbuefarger. Gulltråder. Livet som det er.
Det er en god tanke at den levde kroppen og livsveven er fornybar. At ting kan settes i sammen igjen, at nye veverier kan lages. Livet er sånn sett raust.

Min livsvev er fortsatt skakk. Men den vever – både nye og gamle renninger. Sorthvitt. Og regnbuefarger. Noen gulltråder innimellom. Som de fleste vever.
Og noen ganger – noen ganger veves små øyeblikkslapper som står godt for seg selv.
Eller de kan settes sammen til sitt eget bilde. Til å varme hjertet i.

Våg å legge inn en gulltråd. La den lede varme og styrke.
Hei på det ulike og unike.
Lev raust.

En klok person jeg kjenner sa en gang til meg «Du fortalte aldri hva som fikk deg til å lande på beina». Og det er nok helt sant – for på det tidspunktet hadde jeg ikke noe å fortelle. Jeg ga sikkert uttrykk for å være på beina. Men var jeg egentlig landet noen plass som helst?
I tilbakeskuelsens lys ser jeg klart at det var jeg ikke.

For hva vil det si å lande på beina? Jo – da kan man for eksempel bli litt tang og tare.
Jeg skal prøve å forklare.

Når livet slår fotfestet overende

Enkelte livshendelser er så overveldende at man mister pusten. Mister balansen. Som om noen røsker vekk underlaget du står på slik at du plutselig er i fritt fall. Uendelig sakte og i full fart – samtidig.

Å miste fotfestet er ubehagelig; rekker jeg å ta meg for?

Det er ulike årsaker til at vi som mennesker får fotfestet utfordret. Alvorlige livshendelser kan være en årsak.
Mitt fotfeste ble brutalt rykket bort når minner om overgrep i tidlig barndom ble kastet på meg i voksen alder. Disse minnene visste jeg jo ikke noe om.
Underlaget forsvant uten noe forvarsel – ingen mulighet til å forberede seg. Jeg rakk aldri å ta meg for. Jeg falt uendelig sakte og i full fart.

Å være i fritt fall

Hvor lenge kan man være i et fall? Ganske lenge. Og ofte er man i fritt fall lenge etter at man har deiset i bakken.
Men jeg har tro på at det mulig å velge sin egen bane i fallet. Også når man treffer hardt.

Det heter at den som har begge beina på bakken – står stille. Og stilleståing er ikke nødvendigvis en lur posisjon når man har mistet fotfestet. Det er lett å miste balansen – stå i ubalanse – når man står helt i ro.
Hvis man står i ro med beina godt plantet i bakken er man mindre i stand til å stå imot angrep utenfra. Ofte er det jo sånn at ved alvorlige livshendelser så skjelver grunnfjellet i lang tid. Det frie fallet fortsetter. Hvis man da lander på beina og blir stående der – så er det en utsatt posisjon. Så da må kanskje det å lande på beina utfordres?

Hvis vi har tro på at det er mulig å velge sin egen bane i fallet, så er en mulig plass å lande inne i seg selv.

Det må være mulig å lage sitt eget feste. Være eget fotfeste også i fritt fall. Våge å utfordre forståelsen av å lande. At det å lande ikke nødvendigvis handler om å lande på beina.
Det kan være å våge og lande i seg selv.

Å våge og være i bevegelse

Jeg våger å tro på nye fester. Seige, stødige grunnfester som står i mot og tar i mot angrep utenfra – og innenfra. Å våge er å miste fotfeste en liten stund, heter det.

Tang og tare har gode grunnfester. De er der helt naturlig. Jeg lar meg fascinere av bevegelsen; den stille og duvende på en godværsdag, den voldsomme når det stormer. Tang i havet viser at det er mulig å være i bevegelse, og samtidig komme trygt tilbake.
Kan det å være tang og tare i seg selv være en egen bane i fallet? Kan du se det for deg?Den store tangen og taren som er godt forankret i bunnen. Som følger havets strømninger og dønninger. Som tåler storm – både over og under overflaten. Og hvis festet ryker, så etableres ny tang – med nytt feste.

Våger du å tro at det å være som tangen i havet kan være en egenbestemt bane i det frie fallet? Det åpner for nye forståelsesrammer.

Når et angrep utenfra eller innenfra – et minne, en lukt, en hendelse – setter kroppen i alarmberedskap og vipper den ut av balanse, så kan man vite at man ikke blir værende der i ubalansen. Kjenne at det er mulig å velge og være i balansert ubalanse når man blir utsatt for rystelser – følge bevegelsen i tangen. Følge sin egen strøm. Vite at du kan velge å være i ytterkanten av deg selv – og ta imot. Med egen forankring.

Det handler om å våge og tro at man kan velge sin egen bane i det frie fallet.
Komme tilbake i vater.
Som tangen i havet vender kroppen tilbake til utgangspunktet når havet stilner.
For det gjør det. Til neste storm.

Våge å være tang og tare

Enkelte dager blir jeg veldig full.
Full av sorg. Full av sinne.
Full av smerte.
Full av undring over hvilke veier og omveier livet tar oss med på.
Og full av forundring over at det er mulig å lande.
Ikke nødvendigvis på beina. Men med nytt feste. Med sitt eget feste.

Kanskje landet jeg aldri på beina. Og kanskje nettopp derfor kunne jeg ikke fortelle; jeg var en snørelaus jarstein uten feste.

Alvorlige livshendelser er nettopp – alvorlige. De setter spor. Rykker i grunnfjell. Kaster oss ut i fritt fall. Uendelig sakte og i full fart – samtidig.
Å ikke våge er å miste seg selv; det er jo ikke et godt alternativ.
Å våge og være tang i eget liv er et bedre valg.
Da tåler du å miste fotfestet og være i fritt fall – en liten stund.
I full forvissning om at du kan velge din egen bane og komme tilbake i vater –
gjerne full av glede.
Igjen.

For mange år siden slet jeg akillessenen i den ene foten. Det var høylytt og kortvarig smertefullt. Men gips og krykker viste med all synlighet at jeg hadde vært utsatt for et traume. Et klassisk ytre, fysisk traume. Jeg fikk blomsterhilsener og masse trøst og støtte.

Noe senere innhentet erfaringsminner fra barndommen meg. Det medførte det jeg kan kalle en belastningsskade på akilles’en inni meg – noe i meg brast. Det var verken høylytt eller kortvarig. Men smertefullt. Et klassisk indre, psykisk traume. Rettere sagt posttraume. Jeg fikk ingen blomsterhilsener. Ingen trøst og støtte utover mine aller, aller nærmeste. Hva skjedde?

Kroppens språk

Det som skjedde var det som ikke skjedde. Jeg snakket ikke. For hvordan snakker man om det som ikke er synlig? Hvordan setter man ord på det som det ikke finnes ord for? La oss snakke litt om det.

Jeg tror det er mange grunner til at det er utfordrende å snakke om det som ikke vises. Den fysiske kroppen har tradisjonelt hatt forrang i forståelsen av mennesket. Det er lange tradisjoner på å skille kroppens erfaringer, historier og levde liv fra kroppen som fysisk fenomen. Arven etter Descartes er å se på mennesket som delt i «kropp og sjel». En ytre kropp som kan repareres og fikses, en fysisk og synlig størrelse. Og noe indre, noe sjelelig og vanskelig å lokalisere. Dualismen mellom kroppen som subjekt og objekt kan skape en barriere. En mur. En avstand mellom det som kan betraktes med det blotte øye – og det som ikke er umiddelbart synlig. Det gjelder å ha en gips å vise frem. Det er derfor nødvendig å forstå kroppens språk før man kan sette ord på de levde erfaringene – og dermed skape aksept for at kroppen har et språk uten ord.

Den fysiske kroppen har tradisjonelt hatt forrang i forståelsen av mennesket. Det gjelder å ha en gips å vise frem.

Et språk uten ord

Kroppsfenomenologien er en forståelsesramme som gir erfaringsuttrykkene mening. Den løfter frem «den levde kroppen» som motsats til den medisinske vitenskapens begrep «den objektive kroppen». Ikke bare den kroppen som er synlig på utsiden, men egenkroppen som omfatter hele mennesket. Slitte akilles’er med og uten gips har samme status. Fenomenologien som erfaringsfilosofi søker å utgå fra og yte den naturlige erfaringen rettferdighet. Følelser og erfaringer setter seg i kroppen, men kroppens språk er ikke alltid like enkelt å forstå. For å forstå hva egenkroppen forteller, må jeg forstå at egenkroppen har et språk – ofte uten ord. Å godta den fortellingen som kroppen prøver å fortelle kan innebære å tåle det som kommer til uttrykk. Lære seg å tolke «urasjonelle» følelser, erkjenne kaotiske følelser fra levd liv. Det kan gjøre det mulig å finne ordene.

I et kroppsfenomenologisk perspektiv er erfaringen før ordet – den er før-språklig og før-refleksiv. Et slikt perspektiv gir rom for å forstå hvorfor det kan oppleves som utfordrende å sette ord på erfaringer. Selv om jeg forstår erfaringsuttrykket så er det ikke sikkert jeg har ordene som skal til for å artikulere dem. Tilgangen til ordene går via refleksjonen. En viktig inngang til ordene ligger i en aksept av at kroppen har et språk – et eget erfaringsspråk. Kroppsliggjorte erfaringer trenger tolking, både av den som eier erfaringene og de som er rundt.

Fenomenologi handler om det som viser seg – i dette tilfellet erfaringer og emosjoner.

Innhentet av kroppserfaringer

Å bli innhentet av kroppserfaringer er som å oppdage at kroppen snakker et språk uten ord. Ordene finnes ikke, erfaringene kommer til syne gjennom kroppslige uttrykk. Når egenkroppen – hele den sammensatte kroppen – snakker, kan det være en utfordring å lytte. Fenomenologi handler om det som viser seg – i dette tilfellet erfaringer og emosjoner. Det betyr at det må være noen det viser seg for. Når kroppserfaringer viser seg for meg – og deg – må jeg ta imot dem, forstå dem, erkjenne dem. Først da kan jeg forsøke å sette ord på dem. Sette rasjonelle ord på det levde; fra indre smerte – til kognitiv forståelse. Da kan egenkroppen anerkjennes.

Refleksjon over egen erfaringshistorie kan være en avklarende prosess. Hvis vi forholder oss til at erfaringen er før ordene, så vil denne refleksjonen bidra til en aksept av det som fortelles – både fra meg selv, og de rundt meg. Den viktigste aksepten ligger imidlertid hos oss selv – at vi kan romme vår egen historie. Og tilgang til erkjennelse av egen historie er anerkjennelsen – og fortolkningen. Gjennom å anerkjenne den levde kroppens erfaringer og emosjonsuttrykk er det mulig å forstå ordene som kroppen bærer i seg.

Den viktigste aksepten ligger imidlertid hos oss selv – at vi kan romme vår egen historie.

Anerkjenn kroppens språk

For meg ble det en tankevekker å møte min egen taushet når barndommens erfaringsminner om overgrep innhentet meg i voksen alder. Minnene bodde i kroppen. De kom til uttrykk som kroppslige reaksjoner og jeg manglet et språk som kunne oversette dem og gjøre dem synlige.
Gitt at erfaringen er før-språklig og før-refleksiv så må kroppens eget språk erkjennes og anerkjennes. Kroppen har et språk uten ord som må tolkes, artikuleres og gis mening. Av oss selv. Av de rundt.

Gjennom refleksjon kommer ordene – gjennom ordene kan den usynlige gipsen på innsiden snakkes om.
Vi snakkes!

Livsførrtellinge og mårrakaffe

Tidlige mårra’a i enslighet på kjøkkentrappa har en egen ro.
Kaffen e varm. Lufta e mårrakjølig. Og tittingan e som vanlig spinnvill.

Rett og slett gode forhold førr litt mårrafilosofering – inspirert av terapeut Bremnes;
æ bli meir og meir opptatt av livet som det faktisk e, ikkje som det skulle ha vært.

Livet i covid har gjort nåkka med de fleste av oss. Verden e blidd både større og mindre. Tid har fådd ei ainna betydning. Når grunnfjell bli røska i, ankerfesta slit sæ og nærhet og fjernhet utfordres – da røkke livet på et vis nærmare. I denna nærheta tell livet dukke det også opp livsførrtellinge som ligg og lure. Og førr å si det sånn – førrtellinge kjæm i mange forma og farga. Da kan man finne det nødvendig å dukke litt ned i det som dukke opp om livet som har vært – og som det kunne ha vært.

Livet leves her og nu

Mett lille mantra i mange år har vært at livet leves her og nu. Kor skulle det ellers leves? Men livet her og nu e jo ikkje upåvirka av det livet man har levd før her og nu.

De fleste av oss har vel gjort ting tidligare i livet som vi ikkje syns det e særlig stas å tenke på. Du har kjent på den, du også – følelsen av u-stas?

Og mange har med sæ erfaringe fra tidligare i livet som har laga sine spor. Livet e fullt av fallgruve og snubletråda som kan forårsake skrubbsår og blåflekka. Det e fort gjort å snuble.

Æ e full av skrubbsår og blåflekka, både på innsida og utsia. Æ har påført andre skrubbsår og blåflekka både her der. Og førrtellingen bak alle dissan såran og flekkan e sånne som dukke opp når livet røkke nærmare. Og gjett om æ skulle ønske at de ikkje fantes i livet som har vært. Hverken såran, flekkan eller førrtellingen. Men nu e de nu der. Og når livet e fullt av ting som det ikkje e veldig stas å tenke på så e det en god ting at livet leves her og nu. Livet som det e, og ikkje som det skulle ha vært.

Men detta mantraet mett, ka e det egentlig æ prøve å førrtelle mæ sjøl?
E det en måte å førrtrenge livet som det va?
Prøve å unngå og omgå de livsførrtellingen som e litt ubehagelig?

Sånn sett e filosofering en fin ting, da kan man tillate sæ å grunne litt og dukke ned i ting som dukke opp. Gjønna å være opptatt av livet som det faktisk e – så kan æ røske litt i livsførrtellingen. Både de æ har erfart sjæl, og ikkje minst de som bli førrtelt av andre. De har sin form og sin farge som endre sæ i et livsløp. Førrtellinge gjør ofte det, det kjæm blant ainna an på kem som førrtæll. Sår og flekka oppleves førrskjellig førr mæ og førr dæ. Og i mett lett filosofiske hode så meine æ at vi kan utfordre livsførrtellingen vårres sånn at de ikkje bli fastlåst. Sjøl om de e ubehagelig. Eller kanskje nettopp derførr.

Let it be – eller let it go

Heile tankerekka starta med tankespinn rundt begrepet førrsoning. Om å førrsone sæ med hendelsa, folk og levd liv. Og i mett lett filosofiske hode kan utfordring av livsførrtellinge være en måte å førrsone sæ på.

Legge bak sæ det man ikkje kan gjøre nåkka med, både gjort ugjort;
Let it be.
Og det som bare tar opp plass i hodet;
Let it go.
Lennon/McCartney, Frost og Bremnes har mange gullkorn som passe i livet her og nu.

I denna store lille verden e det godt å kunne velge både nærhet og fjernhet og tid.

Livet som det skulle ha vært – eller kunne ha vært – kan høres besnærandes ut. Men førr å si det sånn – det friste ikkje.

Æ har vært der. Æ vil ikkje tellbake.

Æ velge å være her og leve livet som det faktisk e.

Kor skulle æ ellers være?

Noen ganger lager livet på innsiden mye bråk. Som om noen driver rundt og haler og drar i jernskrammel. Det minner kanskje om kjettinger? Spøkelseslyder?
Nå tror ikke jeg på spøkelser. Ikke nå lenger. Men jeg er ikke like sikker på at den lille jenta inni meg ikke gjør det. Jeg tror kanskje hun fortsatt gjør det.
Når hun lager spøkelsesbråk på innsiden – så blir det mye uro på utsiden.
Og det er ingen spøk.

Ankerfeste

I overført betydning kan et ankerfeste bety noe stabilt, noe som utgjør en trygg forankring. Et feste i livsbunnen.
Et anker – med eller uten feste – har imidlertid liten hensikt hvis det ikke er festet i noe annet. Det gir ikke mening å bare kaste ut et løst anker for at det skal feste seg. Et anker må være festet i begge ender. På den måten har et anker dobbel funksjon – det skal både være det som fester ankeret, og samtidig feste det som trenger fortøyning. En dobbel trygghet på et vis.

Den trygge forankringen tidlig i livet

Ankerfester er en nødvendig del av utviklingen. Som barn utvikler vi ankerfester og tilknytning fra fødselen av. Utviklingen av hjernen blir dermed en samtidig utvikling av ankerfester.
Se for deg et forenklet bilde av at hjernen er tredelt – at den består at ulike nivåer som utvikler seg nedenfra og opp. Den tredelte hjernen brukes som bilde for å forklare hvordan hjernen organiserer og bearbeider erfaringer.
Nederst er overlevelseshjernen, den delen som blant annet styrer pust og hjerterytme. Neste nivå er emosjonshjernen, som styrer alarmereaksjoner og følelser som redsel. Siste nivå er tenkehjernen som har kontroll over viljestyrte handlinger og evnen til å resonnere. Disse nivåene i hjernen er gjensidig avhengig av hverandre. Solide ankerfester utvikles gjennom at tenkehjernen kan regulere emosjoner og overlevelsesinstinkter. Gjennom en god tilknytning til trygge nærpersoner utvikles evnen til å regulere seg selv. Kall det gjerne trygge ankerfester.  Ankerfester integrerer de ulike delene i hjernen. Sørger for at tenkehjernen tar kontroll.

Men ankerfester kan få skader – i alle verste fall kan de bli kuttet. De kan skades av grenseoverskridelser som overgrep, vold eller omsorgssvikt i tidlig alder. Hvis alvorlige hendelser skjer før tenkehjernen har mulighet til å koble seg på, kan man bli værende i en runddans mellom overlevelse og emosjoner. Erfaringer som ikke blir regulert som barn, kan bli til spøkelser som barnet drar meg seg. Som kommer tilbake når man minst aner det. Lager bråk og spetakkel. Også i voksen alder. Det er ingen spøk.

Når ankerfester ryker

Et ankerfeste som ryker før tenkehjernen er koblet på kan gi en sårbarhet for hendelser senere i livet. Ryker ankerfestet ryker fortøyningen. Da har man bare anker uten feste.

Den lille jenta inni meg fikk brudd i ankerfestet som liten – grenseoverskridelser gjennom overgrep gjør noe med forankringen. Lille meg er sårbar for endringer hos store meg, og det har vært noen forskyvninger i grunnfjellet det siste året. Når ankerfestene til store meg blir røsket i, reagerer lille meg. Hun kan bli bare emosjon og overlevelse – og lager masse bråk med sitt eget anker. Hun kaster det ut – og haler det opp igjen. Igjen og igjen. Store meg prøver å overbevise henne om at det er trygt å kaste ut ankeret, selv om det opprinnelige ankerfestet ble kuttet for lenge siden. Store meg har funnet nytt feste – jeg kan ankre oss begge. Det fører til en del samtaler oss imellom.

«Hør her. Jeg vet at det svinger litt i livet mitt nå, at det er litt opprørt hav. Du trenger ikke å dra opp ankeret ditt hver gang det blir litt bølger hos meg i frykt for at noen skal kutte ankerfestet. Det blir bare gyngende grunn av det. Kan du våge å la ditt anker være på plass? Dessuten bråker det noe infernalsk når du drar rundt på det.
Hør, det du er redd for er ikke der lenger. Tror du fortsatt på spøkelser? Du gjør det, ja – det ante meg. Dette har vi snakket om før – jeg trodde også på spøkelser. Og du vet inderlig godt at det har jeg stort sett sluttet med. Jeg har laget nye ankerfester. Uten spøkelser. Du vet det? Ja? Det er veldig fint om du kan stole på at mine fester holder. Det blir mindre bråk av det. Kan vi være enige om det? Fint!»

Være sitt eget ankerfeste

Brutte ankerfester som liten gir en sårbarhet for endringer som stor. Men den forunderlige hjernen utvikler seg og gir en mulighet for at tenkehjernen kan ta styring. Lage nye forankringer som både fester ankeret og det som trenger fortøyning. Gjøre det mulig for store meg å være trygg havn for lille meg – regulere henne ut av emosjonen.

Alvorlige grenseoverskridelser tidlig i livet kan fortsatt lage opprørt hav i en voksen kropp. Store meg klarer stort sett å finne tilbake i seg selv, jeg har tross alt røsket opp det ankerfestet noen ganger.
Den lille jenta på innsiden kan fortsatt styre på med sine ting. Inkludert anker og kjetting og spøkelser.

Utfordringen er å trygge henne på at mine ankerfester holder. For oss begge.
Det er ingen spøk. Det er ramme alvor.

«Jeg er her», sier store meg.
«Jeg hører deg», sier lille meg.
Det er fint – da kan vi høre sammen.

Tenk deg at du plutselig oppdager at du har minner du ikke visste noe om. Tenk deg at disse minnene er så ubehagelige at de er vanskelig å begripe. Tenk deg at disse minnene gir seg til kjenne gjennom det ukjente barnet i deg. Det kan bli mye som skal fortelles. Mye å sortere. Mye å tåle.

Det tar i gjennomsnitt 17 år fra et overgrep skjer til man snakker om det. Det forutsetter at man husker at det har skjedd. At man er i stand til å sette ord på man husker – og evner å begripe og handtere det man husker. Det er det ikke gitt at man kan.

Noen av oss drar gjennomsnittet opp. Mine minner om overgrep fra tidlig barndom kom bokstavelig talt over natten etter at jeg var blitt godt voksen. Over 30 år var gått. Jeg begynte å huske ting jeg ikke visste noe om.
Lyder. Lukter. Kroppslige fornemmelser. Flashbackene sto i kø. Det var ubehagelig og påtrengende. Og jeg hadde ingen mulighet til å begripe det jeg husket. Det var for ubegripelig, og dermed uhåndterlig. Så jeg fant heller ulike måter å pakke dem inn på, disse minnene. Og fortsette på den måten man blir ganske god på etter hvert – i full fart! Full fart med mareritt, lite søvn, flashbacks, utmattelse og en kropp i konstant beredskap.

En nødvendig ferd fra det ubegripelige – forhåpentligvis til forståelse. En reise inn i ukjent lende uten kart og kompass.

Etter å ha pakket disse minnene ut og inn i mange år kom jeg dit i livet at jeg måtte forholde meg aktivt til dem. Jeg måtte finne en måte å begripe det ubegripelige – bli tvunget til å sette ned farten. Så jeg startet på en reise. En nødvendig ferd fra det ubegripelige – forhåpentligvis til forståelse. En reise inn i ukjent lende uten kart og kompass. Men med gode hjelpere som stabbesteiner på veien.

Og når levde erfaringer hos et lite barn skal fortelles gjennom en voksen kropp, så kan det være ganske utfordrende. Og ubegripelig.

Ganske tidlig på denne reisen oppdaget jeg at jeg ikke reiste alene. Jeg hadde en medreisende – en blindpassasjer. Lille meg ga seg til kjenne. Det var en sjelsettende opplevelse – plutselig sto det ei lita jente der og så alvorlig på meg. Med mitt blikk. «Hvor har du vært», sa hun, «hvorfor brukte du så lang tid?». Det var et brutalt møte. Hun var så tydelig, der hun turte å komme frem. Lille meg er 3-åringen uten ord. 4-5-åringen som kjempet og sloss. 6-7-åringen som til slutt forlot.

Lille meg hadde mye på hjertet. Hun hadde flere års minner som store meg ikke hadde – barneminner som var fortrengt hos store meg. Lille meg har sikkert snakket til meg hele livet, jeg har bare ikke vært i stand til å begripe hva hun har sagt. Jeg har ikke visst at jeg skulle høre etter. Men nå var jeg på reise og fast bestemt på å bevege meg fremover. Jeg var i stand til å gå fra ubevisst høring til aktiv lytting. Så jeg lyttet mens lille meg fortalte om sine minner over en periode på 3-4 år helt tidlig i livet – hendelser som store meg ikke hadde et eneste minne om. Og hun lille snakket på den måten hun kunne – gjennom min voksne kropp.

«Hvor har du vært», sa hun, «hvorfor brukte du så lang tid?».

Lille meg fortale store meg om overgrepene. Hun levde dem ut gjennom min kropp. Jeg måtte være med gjennom hvert eneste minne, hver eneste hendelse. Helt fysisk. Ord for ord. Dag etter dag. Natt etter natt. Alle luktene. Lydene. De kroppslige fornemmelsene. Smerten. Redselen. Ubegripeligheten. Helt utålelig.

Når lille meg var ferdig å fortelle var store meg i kaos. Store lille meg var i kaos. Og vi var helt utslitte. Hvordan skulle jeg klare å komme videre på den reisen jeg var begynt på – nå også med en ekstrapassasjer med tung bagasje?

Den lille jenta inni meg var fortsatt redd. Hun hadde vondt, manglet tillit til det meste i verden og var helt ustyrlig. Lille meg fremsto helt uregulert. I ettertid er det til å forstå; hun hadde holdt disse fortellingene inni seg så lenge. Nå hadde hun klart å få erfaringene frem til store meg. Og dermed kom også alle reaksjonene. Alle de minnene som kroppen husker og som det ikke finnes ord for – de finnes som emosjonsuttrykk. Og når levde erfaringer hos et lite barn skal fortelles gjennom en voksen kropp, så kan det være ganske utfordrende. Og ubegripelig.
Store meg – den voksne, hun som ikke visste noe om det hun nå var blitt fortalt – prøvde å begripe. Prøvde å tåle den lille jenta som raste rundt. Og det er ingen enkel sak. Jeg måtte erkjenne at det ubegripelige faktisk hadde skjedd. Og at for å tåle store lille meg som en levd kropp – så hadde vi noen krevende øvelser foran oss.

Gjennom erkjennelse kommer også anerkjennelse. Som godt voksen – som store meg – anerkjente jeg den utsatte lille jenta inni meg. Gjennom å anerkjenne den lille jentas emosjonsuttrykk kunne jeg begripe de kroppslige uttrykkene til store meg. Gjennom å begripe det ubegripelige er det mulig å finne måter å handtere kaoset på. Lage en slags mening som kan leves med. Som kan tåles.

Når lille meg ga seg til kjenne og fortalte sin historie var det brutalt. Men vi måtte forholde oss til det. Vi kunne begynne å rydde i den tunge bagasjen til denne blindpassasjeren som ikke var så blind lenger, og som etter hvert turte å lytte til store meg. Vi lærte å være lydhør for hverandre. Tåle hverandre. Det krever mot og vilje.

Sakte men sikkert lærte jeg at det er store meg som må trygge lille meg. Være til stede. Lytte. Reagere. Og derigjennom vise at jeg tåler barnet i meg.

Takk og lov for gode og tydelige stabbesteiner som gjorde at både den store og den lille holdt seg på vegen. En humpete, svingete, uoversiktlig veg. Men den samme vegen – om enn i et mer ulendt lende enn jeg hadde forestilt meg
Ut av kaos kommer orden, heter det. Minnebrikkene begynte å falle på plass gjennom lille sine fortellinger. Flashbackene, marerittene og en kropp i konstant beredskap kunne begripes. Sakte men sikkert lærte jeg at det er store meg som må trygge lille meg. Være til stede. Lytte. Reagere. Og derigjennom vise at jeg tåler barnet i meg.

«Jeg er her», sier store meg.
«Jeg hører deg», sier lille meg.
Det er fint – da kan vi høre sammen.

Våren er vanligvis en tid for glede, for nytt liv, for blomstring og fellesskap. Slik ble det ikke denne våren. Denne koronavåren. Når samfunnet stenger ned, stenges noen inne – og andre ute.  Begge deler er en utfordring for mange av oss. Innestengte minner vil plutselig ut. Og der ute er det kanskje ingen til å gi hjelp på innsiden. Koronavåren blir for mange – som for meg – våren der hukommelsene våkner til liv. Igjen.

Jeg har gjort meg den erfaringen at jeg har to hukommelser.
Store meg er voksne meg med min hukommelse – jeg kaller den min kronologiske hukommelse.
Lille meg er den jenta som ble utsatt for overgrep da hun var veldig liten; som dissosierte og overlevde. Og som ga seg til kjenne når store meg var voksen. Jeg kaller det barnehukommelsen. Barnehukommelsen har minner som den kronologiske hukommelsen ikke har tilgang til – og som aktiveres ved blant annet lukt. Og uforutsigbarhet.

Denne lukten kobles til erfaringer i den veldig tidlige barnehukommelsen. Det er en hel jobb å trygge lille meg på at det ikke er lukten av fare hun kjenner – det er lukten av vår.

Våren har de siste årene vært en tid for triggere. Lukttriggere. Lukten av vår vekker ikke de samme minnene hos store meg som hos den lille jenta inni meg. Lille meg trigges av det hun tror er en fare. Som lukten av solvarm blomstring. Store meg får gode, kronologiske barndomsminner av denne intense blomsterangen. Lille meg, derimot, går rett i frys og flukt. Denne lukten kobles til erfaringer i den veldig tidlige barnehukommelsen. Det er en hel jobb å trygge lille meg på at det ikke er lukten av fare hun kjenner – det er lukten av vår. Det ordner seg etter noen runder med realitetsorientering; faren er over, sier store meg. Stol på meg, sier jeg. Og lille meg hører og stoler.

Denne våren har det krøpet frem noen nye triggere fra skapet. Isolasjonstriggere. Følelsen av å være innestengt mot min vilje. Være kontrollert av noen rundt meg. Å ikke kunne velge selv om jeg vil bli – eller gå. Når Norge gikk inn i lock down, gikk mange av oss inn i korontene og hjemmekontor. Og er fortsatt der.
Korontenen i seg selv er uproblematisk for store meg – hun takler det helt fint. Store meg har en rasjonell forståelse for de begrensingene som samfunnet setter, og er helhjertet med på dugnaden.
Lille meg har derimot ingen rasjonell forståelse for denne innestengingen. Hun ble nesten øyeblikkelig trigget av det å miste kontrollen over rammene rundt seg. Lille meg har erfaringer i barnehukommelsen som hun har delt med den kronologiske hukommelsen – derfor vet store meg en del om hva som trigger. Erfaringer med å bli holdt fast, bli utsatt for fysisk og psykisk overgrep, bli fratatt muligheten til å rømme – det ligger i barnehukommelsen.

Når Norge gikk inn i lock down, gikk mange av oss inn i korontene og hjemmekontor. Og er fortsatt der.

Og ja – store meg vet at dette kun er erfaringsminner i barnehukommelsen. Men disse erfaringene bor i kroppen til lille meg. Både luktminnene fra solvarme blomster og de mer klamme erfaringene fra innestengtheten. Hun bærer med seg disse emosjonsuttrykkene, og i en forutsigbar verden er lille meg trygget på at årsaken til disse emosjonene ikke lenger er til stede. Men når rammene rundt blir for uforutsigbare – som å bli bestemt over, begrenset, satt i korontene – faller lille meg ut av tryggheten. Hun får kroppslige uttrykk; og siden lille meg ikke har et verbalspråk så snakker hun via kroppen til store meg. Og hun har stor nonverbal stemme, hun lille. Det er sterke minner som trigges og settes i sving – gjennom store meg. Og lille meg har en hang til å sette i gang disse triggeremosjonene om natten, hvilket gjør at vi er ganske så utslitte begge to når natten blir til dag.

Hun bærer med seg disse emosjonsuttrykkene, og i en forutsigbar verden er lille meg trygget på at årsaken til disse emosjonene ikke lenger er til stede. Men når rammene rundt blir for uforutsigbare – som å bli bestemt over, begrenset, satt i korontene – faller lille meg ut av tryggheten.

Så vi har en del koronamorgenmøter nå, store lille meg.
«Hør nå her», sier store meg. «Jeg trodde vi var enige om at den lukten du reagerer så sterkt på – det er bare lukten av vår. Vår og sommer. Det er ikke lukten av fare. Ikke nå lenger. Faren er over. Vi er enige om det?». Lille meg samtykker stilltiende, hvilket er et godt tegn. «Og så er det neste punkt på dagsorden», sier store meg – «denne panikken du styrer med for å komme løs og slippe unna. Jeg skjønner at det kom litt brått på denne nye situasjonen rundt oss. Du rakk aldri å heve skjoldet, gjorde du vel? Nei, jeg tenkte det. Men nå er det sånn at selv om det føles sånn, så er du ikke innestengt. Du kan selv bestemme om du vil gå. Jeg skal være her sammen med deg – vi får finne ut av dette sammen. Vi går videre i lag. Kan du stole på meg?». Lille meg stoler på store meg.

Så vi har en del koronamorgenmøter nå, store lille meg.

Unntakstilstander trigger traumer. Traumer tar tid. Store meg må ta den tiden det tar for å trygge lille meg på at det går over. Men vi har en jobb å gjøre for å bevare denne skjøre tilliten. Det har mange andre også. Noen klarer seg med morgenmøter – og gode hjelpere. Andre trenger tilgang på tettere møtehjelp. Hjelpen til å gjøre denne jobben må være tilgjengelig, også når landet stenger ned. Akkurat disse hjelperdørene må låses opp – og holdes åpne!
Gjennom hele traumetriggervåren – og hele resten av året.

Jeg er her, sier store meg.
Jeg hører deg, sier lille meg.
Det er fint – for da kan vi høre sammen.

Det va en gang ett rosebed. Ett rektig flott og prektig ett, med velstelte blomster i sirlige rekker; velordna og fint. Dæm strekte sæ og briska sæ, rosen, og så sånn passelig nedlatandes på de andre – de ikkje fullt så fine blomstran.
Ja, rosen væks og trives. Dæm får stull og stell, dæm bli verdsatt og respektert. Der står dæm, trygt og godt, og prata store ord om vennlighet og godhet. Om kjærlighet og solidaritet. Om kor flenk og flott dæm e – hvess dæm bare hadde fådd vist det.

På ei utmark et støkke bortaførr, utskjelt og førrvist, bortgjømt og glømt, sto løvetanna – tætt i tætt. Staut og stolt, men aldri verdsatt som den solstrålen den egentlig e. Løvetanna e sosial, den kjenne ingen grense. Ho ønske å vækse sæ vei overalt. Og i motsetning tell rosa, så elske løvetanna å leve ilag med andre blomstra. Ho dømme ingen. Men bli ofte førrdømt sjøl.

En dag va gjerdet rundt rosebedet gådd sundt; stormen hadde revet det ned. Og da rosen oppdaga at beskyttelsen dæmmes va svekka, fikk dæm nesten panikk – ka sku nu verne dæm mot alt det farlige utaførr?!
Rosen mobiliserte sett eget førrsvar – dæm røkka tættar sammen, kvessa tornan og gjor sæ klar tell å møte det ukjente utaførr. Det dæm ikkje vesste ka va.

Løvetanna, derimot, ho kikka sæ førrunda omkring. Gjerdet va borte, og fristandes gromark lå åpen. Nysgjerrig som ho e, løvetanna, vaks ho sæ vei mot det nye; hagen, rosebedet.

Storligen førrbausa over alt det ho så, tenkte ho at «her som det e så fint og flott, her må det være trygt og godt å leve!». Og ho vaks sæ videre – førrventningsfull og spent.

Men ting e ikkje bestandig det dæm ser ut tell å være. Førr hagen som så så innbydandes og fin ut fra utsida, og rosen som sto der så stolt og fin; når løvetanna stakk hauet inn og ville hilse på, da briska dæm sæ i si overlegenhet.

Blenda av fasaden, stoppa av tornekransen, blei løvetanna kontant slådd tellbake. Jaga ut på marka igjen av steile rose som ikkje såg muligheten dæm ga ifra sæ; et fargerikt fellesskap på tvers av grensan, samarbeid og bytte av erfaring.

Skuffet og lei sæ ga løvetanna etter førr overmakta. Ho bøyde hauet og trakk sæ tellbake tell utmarka si. Visjonen om ett bedre vekstfelt blei brått viska bort. Bare drømmen va igjen. Drømmen om et liv blant de verdsatte og respekterte. Blant de godtatte.
Og ho tenkte at «…kanskje en dag får vi komme inn, får vi vækse i lag med dæm. Det bli kanskje den dagen dæm skjønne ka dæm skyv ifra sæ, den dagen dæm skjønne ka dæm gjer avkall på…».

Hanne Line 1991

Det sies at et samfunn måles på hvordan det tar seg av sine mest sårbare. De som trenger at samfunnet er der og tar imot når livet utfordres. Det er samfunnets syretest.
Barn og unge er blant de mest sårbare i vårt samfunn. De trenger at vi ser dem nå. Løfter blikket og ser. Ut og inn av vinduet. Det er en rettighet barna våre har.

Samfunnet – både det globale og det nasjonale – har bestemt at barn og andre sårbare og utsatte grupper skal ha et ekstra vern, en ekstra trygghet.

Det skaker i samfunnsgrunnfjellet vårt. Det er unntakstilstand både ute og inne. En konsekvens av denne tilstanden er at de fleste av oss tilbringer mye tid hjemme. På godt og vondt. Det er bekymringsfullt hvis barn og andre sårbare grupper blir usynlige i det store samfunnsbildet, i skyggen av voksenhensyn. I den situasjonen som samfunnet er i nå – med en kollektiv nasjonal utrygghet – er barn og andre sårbare grupper avhengige av den kollektive tryggheten som samfunnet kan oppvise. Rom og vindu som var åpne er nå lukket for innsyn utenfra. Det krever at vi som sitter hjemme aktivt må se ut av våre vinduer – og like aktivt se inn igjennom vinduene til de rommene der barn og andre sårbare nå befinner seg.

Samfunnet – både det globale og det nasjonale – har bestemt at barn og andre sårbare og utsatte grupper skal ha et ekstra vern, en ekstra trygghet. Barnekonvensjonen (CRC) og konvensjonen for rettigheter til personer med funksjonsnedsettelser (CRPD) presiserer at den sårbarheten og utsattheten som barn og funksjonshemmede har, må samfunnet ta inn over seg og ta på alvor. Skole, fritid og lek, hvile og rett til beskyttelse – det er noen eksempler på barns rettigheter. Nå er rammene for noen av disse rettighetene satt på vent, og aktivitetene er flyttet inn bak lukkede dører og vinduer. Vi må tørre å åpne disse vinduene. Vi trenger vinduer som er åpne og nypussede. Barn og sårbare må være synlige!

Vi kan ikke tåle at overgrep og vold skjer mer i en krisetid – konsekvensene er for store.  

Hjemme skal være den trygge basen. Det vet vi at den ikke er for alle. Mange barn og funksjonshemmede utsettes for krenkelser, vold og overgrep. Hver dag. Det gjør hele eksistensen til barn og sårbare utrygg. Hver dag. Og de fleste krenkelser mot barn og andre sårbare skjer hjemme, utført av nære personer. Hver dag. Vi vet at dette skjer, og det utfordrer fellesskapet når vinduene for innsyn lukkes. Ett av fem barn har vært utsatt for vold fra foreldrene sine. Barn som utsettes for overgrep av sine nærmeste snakker sjelden om det – men blir syke som voksne. Vold, overgrep og krenkelser blir ikke avlyst i en krisetid. De skjer. Det krever en ekstra årvåkenhet fra oss som er på utsiden av vinduene og veggene, et ekstra blikk på barna og andre sårbare. Vi kan ikke tåle at overgrep og vold skjer mer i en krisetid – konsekvensene er for store.  

Trygghet er en menneskerettighet som barn og andre sårbare grupper har.

Når et barn utsettes for situasjoner som er så overveldende og skremmende at de ikke har mulighet til å forstå hva som skjer, kan det utvikle et psykisk traume. Slike situasjoner kan være overgrep og vold. Barn har ikke en fullt utviklet hjerne, og det har betydning for hvordan de reagerer på stress og trusler; hjernen klarer ikke å fordøye eller sortere inntrykkene. Alvorlig stress – som trusler og overgrep – kan sette barnet og den sårbare i en kontinuerlig opplevelse av fare. I en slik situasjon er barnet avhengig av trygge voksne som kan regulere stressopplevelsen, og bidra til å fordøye og sortere de overveldende opplevelsene. Regulering kan sees i sammenheng med en type vindu som kalles toleransvinduet. Toleransevinduet er en ramme hvor barnets aktivering er optimalt, og hvor det handterer reaksjoner og emosjoner på en formålstjenlig måte. For høy eller for lav aktivering kan gjøre at barna og de sårbare havner utenfor toleransevindusrammene; i en kjemp-, flykt- eller frys-reaksjon. Barn og andre sårbare trenger trygge, modige voksne omsorgspersoner rundt seg som kan bidra til at de holder seg innenfor toleransvinduet sitt. Mangelfull reguleringshjelp kan gjøre utsatte barn og sårbare til syke voksne. Når vi vet at de helsemessige konsekvensene av å bli utsatt for vold og overgrep som barn kan være veldig alvorlige, har vi et ansvar for å pusse vinduene våre slik at vi ser ut – og kreve at vinduene inn til barn og andre sårbare er åpne.

Kan vi være enige om at denne syretesten skal samfunnet bestå?

Nasjonal unntakstilstand er en skremmende situasjon. Det medfører utrygghet – spesielt for barn og andre sårbare grupper, og spesielt i hjemmet. De fleste barn lever nå dagene sine i det som skal være en trygg base. Hvis det er «hjemme» som er selve trusselen stiller det store krav til fellesskapet rundt. Trygghet er en menneskerettighet som barn og andre sårbare grupper har. Både utenfor og i overveldende situasjoner. Èn av barnerettighetene – og herunder rettighetene til funksjonshemmede – er retten til at ingen skader eller misbruker dem.

Hvis unntakstilstanden blir langvarig, vil synlige sår og skader være borte når vinduene åpnes igjen. Vi må se ut av vinduene våre – og banke på andre vindu. Vi må tåle å se det som er på innsiden. Som voksne må vi tørre å spørre, og tåle svaret – for å gjøre hjemme til en trygg arena.

Kan vi være enige om at denne syretesten skal samfunnet bestå?

Foto: Hanne Line Wærness

Alle skulle hatt en stein i fjæra!
En stein som er passe stor. Passe hard. Passe nær havet. I ei fjæra.
En plass som er vår egen. Hvor man kan sitte helt stille og bare være. Se på havet. Lytte til stillheten.
En plass hvor man kan kjenne seg forankret i eget liv.

Jeg har hatt min egen stein i fjæra siden jeg var ei ganske lita jente. En helt konkret stein i ei helt konkret fjæra. Usynlig for andre – på et lite nes i vannkanten. Steinen i fjæra var dit jeg gikk når jeg hadde behov for å være alene. For å tømme hodet. Hente påfyll. Kjenne på trygghet og en slags tilhørighet. Jeg har tilbragt timer på denne steinen mens jeg har filosofert over livet. Grått mine modige tårer. Kjent på glede. Steinen i fjæra var et slags «hjemme» for meg.
Så flyttet jeg – hjemmefra. Uten denne konkrete steinen. Og jeg vet ikke om jeg forsto at når jeg flyttet fra steinen min – så flyttet jeg også fra det som hadde vært ankerpunktet i livet mitt. Fotfestet mitt. Det er godt det ikke er alt man vet noe om.

Er det ikke slik mange ganger at det som vi tar for gitt i livet, det merker vi ikke så mye til når det er der. Det er når ting vi tar for gitt blir borte – at vi blir oppmerksom på det.

Denne steinen i fjæra. Hvordan kan den ha noe med fotfeste å gjøre? Hvis jeg tenker på denne steinen i overført betydning, så tror jeg det handler om trygghet. Tilknytning. Og tilhørighet. Løftet opp i en mer generell betraktning er jeg overbevist om at alle har – eller skulle hatt – en slik stein. I fjæra. Denne steinen, dette grunnfjellet, har for meg vært en mental ankring. Og kanskje tok jeg denne ankringen for gitt? Er det ikke slik mange ganger at det som vi tar for gitt i livet, det merker vi ikke så mye til når det er der. Det er når ting vi tar for gitt blir borte – at vi blir oppmerksom på det. At det var der og var viktig. Som for eksempel at man oppdager huller i egen evne til regulering; noen slitte forankringer her og der.
Det tok mange år før jeg klarte å være bevisst på at steinen i fjæra var fraværende.

Og så skjer det jo innimellom at livet utsettes for små og store jordskjelv. Rystelser i grunnfjellet. Da kan man ramle ned av steinen. Ned i fjærsteinene. Disse rystelsene kan være alvorlig sykdom. Truende livshendelser. Vold og trusler.
Jeg ramlet ned av steinen min da jeg over natten husket overgrep fra tidlig barndom. Det var en rystelse som jeg ikke var forberedt på.  Og sånn er jo livet innimellom. At ting skjer så brått at vi ikke rekker å holde oss fast. Plutselig mister vi fotfestet og står til halsen i vann – på en god dag kanskje bare til anklene. Og så kaver vi rundt der nede som en snørlaus jarstein mens vi leter etter fotfeste. Leter rundt etter noe å feste oss i. Heldigvis er vi skrudd sammen sånn at vi vil opp! Vi kravler oss tilbake på steinen igjen – steg for steg, feste for feste. Gjenfinner balansen – både i det konkrete og virtuelle livet. Og kan igjen skue utover havet. Lytte til stillheten. Bare være.

Og sånn er jo livet innimellom. At ting skjer så brått at vi ikke rekker å holde oss fast. Plutselig mister vi fotfestet og står til halsen i vann – på en god dag kanskje bare til anklene.

Jeg har fundert på om denne steinen i fjæra kan handle om regulering. At jeg og du og andre trenger denne forankringen som hjelper oss å samle oss sammen når livet faller litt fra hverandre. For det gjør det jo innimellom, livet – faller litt sammen. Og da trenger kanskje både livet og vi litt hjelp for å komme opp i stående igjen. Denne steinen i fjæra – kan den fungere som en slags reguleringsstøtte? Jeg tror det. I alle fall kan den være en støtte for å tette reguleringshullene. For regulering kan handle om å bli i stand til å tåle fallet. Bli i stand til å mestre det å falle av steinen når rystelser skjer. Og sakte og sikkert kravle seg opp på den steinen igjen. Igjen og igjen. Kanskje oppdage at man må være sitt eget ankerfeste. God reguleringsstøtte gjør det mulig å plumpe uti og bli våt på beina – og faktisk tåle det. For det er mulig å klatre opp igjen – stegene finnes.

God reguleringsstøtte gjør det mulig å plumpe uti og bli våt på beina – og faktisk tåle det. For det er mulig å klatre opp igjen – stegene finnes.

Når vi havner helt i randsonen av egen komfortsone så trenger vi noe som drar oss inn i senter igjen. I alle fall trenger jeg det. Jeg har ingen fast stein i ei fast fjære lenger – jeg tror ikke jeg trenger det. Minnene fra det trygge forankringspunktet som kjentes som hjemme kan få være det minnet det er. Det var da. Her er nå.
Sakte men sikkert har jeg over tid funnet frem til den mentale steinen – som det ankerfestet de fleste av oss trenger. Mange lange turer i min virtuelle fjære har gitt meg styrke til å finne plassen min igjen. Bli våt på beina – og tåle det. Være stor nok til å be om hjelp. Regulere snøret til jarsteinen. 

Jeg setter meg oppå steinen og skuer utover havet. Lytter til stillheten. Gråter. Og ler. Bare er.

Alle skulle hatt en stein i fjæra.

«Det var dråpen som fikk begeret til å flyte over!», hører jeg rett som det er. Jeg sier det selv når jeg har fylt livsbegeret mitt til randen. Så fullt at overflatehinnen står i bue. Ikke plass til et lite tankekjør, engang. Eller en liten hverdagstrigger.
Men det er ganske dårlig gjort å gi dråpen skylden for at det flyter over – dråpen kan jo ikke noe for at det var fullt når den kom. Den stakkars dråpen hadde sikkert de beste hensikter. Hvis jeg tenker at dette begeret er mitt levde liv, hvordan kan jeg sørge for at det alltid er plass til dråpen?

Ved alvorlige, traumatiske livshendelser i livet settes kroppen i alarmberedskap. Reaksjoner som kjemp, flykt eller frys er vanlig. Èn forklaringsmodell på disse alarmereaksjonene er toleransevinduet. Se for deg to horisontale linjer som danner en ramme – som ytterkantene oppe og nede i et vindu. Tenk deg at det er innenfor denne rammen du har din optimale fungering; det er her du har hensiktsmessige reaksjoner og handterer emosjoner på en formålstjenlig måte. Toleransvinduet kan sees på som det begeret som ikke bør bli for fullt.

Toleransvinduet kan sees på som det begeret som ikke bør bli for fullt.

Regulering er evnen til å handtere alarmreaksjonene på en hensiktsmessig måte, slik at kroppen går tilbake til en normaltilstand – innenfor toleransevindusrammene. Evnen til å regulere er sentral for vår utvikling. Mangelfull eller redusert reguleringsevne kan gjøre at traumatiske hendelser forblir boende i kroppen – uhandtert, over eller under karmene i toleransevinduet. Barn som utsettes for seksuelle overgrep står i fare for å utvikle en redusert evne til regulering – de havner utenfor de optimale rammene i eget vindu. Det kan medføre at kroppen er i konstant alarmberedskap – i evig kjemp, flykt eller frys.
Voksne som har vært utsatt for overgrep som barn kan ha dette reaksjonsmønsteret med seg hele livet. Alarmen går – hele tiden. Begeret er fullt – hele tiden.

Jeg møtte det utsatte barnet i meg i voksen alder. Fortrengte minner om overgrep tidlig i livet tvang seg opp til overflaten. Den lille jenta hadde gjemt seg selv et helt liv. Redd. Utrygg. Og i aller høyeste grad uregulert. Hun var i alarmberedskap 24/7, og hun levde seg ut gjennom min kropp. Å leve med alarmen på full guffe hele tiden er ikke en hensiktsmessig måte å leve med erfaringsminner på. Både den lille jenta og den store voksne blir slitne. Hudløse. Nakne. Enhver liten minnetrigger blir dråpen som får begeret til å flyte over.

Voksne som har vært utsatt for overgrep som barn kan ha dette reaksjonsmønsteret med seg hele livet. Alarmen går – hele tiden. Begeret er fullt – hele tiden.

Kroppen husker det hodet ikke har ord for. Erfaringene setter sine spor, også når det ikke finnes ord. Men disse innestengte, uartikulerte ordene – de må ut! For å gi plass til dråpen. Og når disse ordene ikke har form og lyd, er det kroppen som må forsøke å snakke. Den lille jenta sine erfaringer har vært usagte et helt liv – og har derfor blitt sittende fast i min voksne kropp. Som et beger med bulende overflatehinne – som venter på dråpen som kan få alt til å renne over. Alarm som uler og hyler. Spesielt om natten. Min redning ble hjelp til å ta kroppen min tilbake. Eller rettere sagt – hjelp til at lille meg kunne kjenne sin kropp slik at store meg kunne ta tilbake sin kropp. Vår kropp.

Toleransvinduet kan sees på som det begeret som ikke bør bli for fullt.

Lille meg havner utenfor toleransevinduet av triggere som bare hun kjenner til. Spesielt lukttriggere utfordrer vindusrammene. Store meg må tolke og forstå og gjenkjenne disse triggerne. Som eksempel har det tatt tid å forstå lille meg sin reaksjon på lukten en spesiell blomst. En lukt som gir store meg gode barndomsminner – og som i perioder kaster lille meg langt ut av toleransen. Begeret fyltes i rekordfart – uten at store meg klarte å forstå hvorfor. Et møysommelig arbeid med god støtte fra hjelpsomme vinduspussere avdekket hvilke minner denne lukten frembringer hos den lille jenta på innsiden. Og store meg forstår at det er minner som ikke gir plass til mange dråper.

Hvordan kan man møte dette på en slik måte at begeret ikke renner over hele vegen?

For meg har en forståelse for regulering og toleransevindu – mitt livsbeger – vært befriende og forløsende. Gode hjelpere har vist meg og lært meg at det er store meg som nå må trygge lille meg – hjelpe den lille jenta til å regulere seg inn i sitt toleransevindu. Handtere reaksjonene. Tåle emosjonene. Å være trygg voksen i møte med et indre barn i beredskap er en balansekunst. Både fordi det medfører at livsbegeret ofte er fylt til randen – og fordi man som voksen må lære måter og handtere dette barnet på. Som voksen. Det er ingen enkel sak.

Å være trygg voksen i møte med et indre barn i beredskap er en balansekunst.

Gode hjelpere med en hel verdens tålmodighet har hjulpet kroppen til å våge og romme seg selv. Trygget store meg på å være den som kan regulere lille meg. Være ankret. Puste. Fortelle at triggerne kun er minner, at jeg skal hjelpe henne å stå i smerten. Si at faren er over. Leie henne inn i vindusrammen – sakte men sikkert gjøre vinduet større. Slik kan vi sammen lage plass i begeret – god nok plass til å ta imot mange dråper.

Fulle beger utfordrer både den som tar imot hjelp – og den som gir hjelp. Det krever mot å ta imot andres smerte. Det krever profesjonell tålmodighet å stå sammen i kroppserfaringer uten ord. Det krever trygghet. Da kan man lage nye erfaringer som utvider toleranserammene – og som rommer emosjonstrykket. Erfaringer som tåler at begeret renner over. Som gir en forståelse for at man kan helle av begeret for å gi plass. Erfaringer som rommer dråpen.

Så jeg holder fast på at det ikke er dråpen sin feil. Er man ikke regulert – så er begeret allerede fullt når dråpen kommer. En traumebevisst forståelse og tilnærming til smale toleransevindu har fokus på dråpen. På å regulere slike som lille meg inn i toleransevinduet sitt. Utvide rammene. Lage rom i begeret. Og det er ingen kvikkfiks.

Traumenes vesen er at de kommer igjen. Og igjen. Og igjen.
Da er det er ikke dråpen sin feil at begeret renner over.
Den kan jo ikke noe for at det er fullt når den kommer.

Foto: Hanne Line Wærness

Tenk deg at tiden er som et kaleidoskop. Et lystett rom som du kan titte inn i, og hvor det du ser avhenger av fargene og fasettene i rommet. Tidsbildene sammensettes og lager symmetri som er god å se på. Vi vrir på kaleidoskopet og lar oss fascinere av hvordan farger og lysglimt glir over i hverandre. Tiden i symmetri. En fin ting.

Tenk deg at det kommer rusk i maskineriet, i kaleidoskopet. En småstein som kiler seg. En fargebit mangler. Tidslyset brytes feil – det blir asymmetri. Ikke nødvendigvis en fin ting.

Men tiden, den er der. Er du der?

Verdensdagen for psykisk helse hadde for noen år siden «Gi tid» som tema, og oppfordret oss alle til å gjøre ting som er godt for den psykiske helsen vår. Den helsen som er så viktig – men som mange av oss ikke har et bevisst forhold til. Ikke før den skranter.

Verdensdagen trakk filosofiske linjer til det å “gi tid” – at tid også betyr tilstedeværelse, å være tilstede i sitt eget liv. Og det er ingen enkel sak – å være tilstede hos seg selv. Å gi tid til seg selv kan handle om hvordan man forstår tid.

Den beste togreisen er den i passe sakte fart, hvor jeg kan høre den jevne og nesten søvndyssende dunkingen fra togets gang over skinnene.

Jeg lærte en gang at det finnes ulike typer god tid og dårlig tid. Det finnes god god tid – og dårlig god tid. Og det finnes god dårlig tid – og dårlig dårlig tid.

God god tid. Det er når man har fulle dager til vanlig – og så plutselig så er det en tom dag der. Eller om så bare en ettermiddag uten program. Kjenne at man nyter den friheten og roen som bare er der. Litt sånn luksusfølelse. Og ikke minst – god god tid er ren og skjær fri. Som for eksempel feriefri.

Dårlig god tid kan være når det blir for mye tid som man ikke har bedt om. Når man ikke har noe meningsfullt å fylle tiden med. Som jobb eller annen aktivitet som fyller dagene. Når livshendelser gjør at livet settes litt på vent. Da kan den såkalte gode tiden – timer og dager uten innhold – oppleves som dårlig. Ikke mye luksusfølelse der. Det skal man kanskje tenke på innimellom.

Dårlig tid kan også være helt topp innimellom. Når man har det travelt med ting og tang man liker, som gir energi og engasjement. Den gode travelheten som man kan velge selv. Fullfullfart som er innenfor komfortsonen. Da er det god dårlig tid.

Men god travelhet kan bikke over i tidsnød og følelsen av å aldri få gjort det man ønsket å få gjort. Ofte styrt av krav og forventninger som man ikke styrer selv. Bestandig bakpå. Bestandig dårlig samvittighet. Da er ikke dårlig tid godt. Da er det dårlig dårlig tid. Det skal man kanskje også tenke på innimellom.

All denne tiden – den gode og den dårlige – utfordrer oss på å våge å være i tiden.
Gi tiden til tiden.

Jeg liker å forestille meg at jeg er i tiden som en passasjer på et tog. Den beste togreisen er den i passe sakte fart, hvor jeg kan høre den jevne og nesten søvndyssende dunkingen fra togets gang over skinnene. Landskapet på utsiden glir sakte forbi – bilder som rekker å feste seg, fargespillet kan tas inn og roen kan senke seg. Livet og tiden i symmetri. Kaleidoskopet snurres sakte, alle bitene passer sammen og fungerer. God god tid.

Hvis tiden blir mangelvare, så kan det være at jeg slipper inn for lite lys .

Enkelte ganger raser imidlertid livet avgårde. Full fart! Da går tidstoget så fort at det ikke er noen bilder å se – det er bare en grå masse som farer forbi. Tidskaleidoskopet er fylt med sand og småstein, tiden setter seg fast – og ingen farger er synlige. Da er det ikke enkelt å være tilstede i eget liv. Og hvis jeg ikke har tid til meg selv – så har jeg kanskje heller ikke tid til andre.

Så hvordan forstår jeg denne tiden? Hvis tiden er som et kaleidoskop? Det er jo jeg som holder tiden, som kan vri og snurre og bringe frem bildene. Hvis tiden blir mangelvare, så kan det være at jeg slipper inn for lite lys i skopet. Fargene blir uklare. Grå. Utflytende. Som utsikten fra toget når det kjører for fort. Dårlig dårlig tid.

Tiden kan også flyte over, være for mye. Toget snegler seg fram så sakte at man ser alle detaljer i tiden – alt man ikke vil se, alt man ikke vil bli minnet på. Dårlig god tid kan slippe inn for mye lys. Fargene blir asymmetriske. Usynkrone. Livet ikke helt i vater.

Hvis jeg skal prøve å forstå denne tiden – både den gode og den dårlige – så må jeg tørre å sette av tid til meg selv. Se opp og inn til meg selv. Tåle å være i mitt eget fokus. La fargene få lov til å vise seg frem. På den måten kan jeg kanskje også dele fargene og tiden og lyset. Dele med andre som trenger det. Å se seg selv i tiden kan være billetten til å være medpassasjer på andres togreise. Dele skinnegang. Dele kaleidoskop. Passe sakte. Passe fort.

Å være tilstede i eget liv – i egen tid – er ingen selvfølge.
Men hvor skulle jeg ellers være?

Jeg kjenner på hvor heldig jeg er som har noe meningsfullt å fylle dagene mine med. Et liv som krever energi og som gir energi. Som innimellom gir både dårlig og god dårlig tid. Mest god. Det er ingen selvfølge at man kan kjenne på det. Min helse – også den psykiske – fortjener at jeg gir den tid.

Å være tilstede i eget liv – i egen tid – er ingen selvfølge.
Men hvor skulle jeg ellers være?