Tanka i natta

Har du tenkt på, i dine mørkaste stunde,
at det bestandig fins en bortgjømt vei opp,
at uansett, når du kanskje helst ville blunde,
så e det en liten, smal sti som går tell topps

Du veit, når motgangen væks dæ over haue
og dagen i mårra ser ut som et høgt, stort fjell
der bergveggen røyse sæ svart og bratt i dett øye,
så e der alltids en bergnabb du når tell

Og sjøl om nabben ligg bortvendt og i skyggen
og du ikkje ser han fra akkurat der du står
så e det nok at du rette dæ litt i ryggen –
så får du inn lyset fra en ainna kant enn i går

Ett lite skritt, bare, og vinkel’n bli en ainna
enn den du trudde va den einaste som fans
førr at du glømte, midt i dine tunge tanka,
at lyset tross alt har en heilt særegen glans

Det er mye lettar å se de mørkaste nyansan
og heller velge mellom svartare og svart,
enn å bruke de viktigaste, innebygde sansan
som tross alt kræv av dæ at du e nødt å tenke klart

Og det e lettar å lukke øyan og bli med strømman
som fær førrbi, og tell og begynne med virke trygg,
enn å våge å stå fram med alle de innerste drømman
som gjør at du må vise dett ansikt, rette rygg

Skal vi være så redd at folk skal se oss
sånn som vi innerst inne egentlig e
at vi glatt kapitulere og ikkje tørr å sloss
førr de tingan som vi meine e viktig å se

Hvess du kan stå imot de verste vindan
tell dem løye, som solbris i fra sia
så prøv å husk at også på de høgste tindan
vil bestandig stormen gje sæ litt, med tida

Så sjøl om livet mange ganga kan være traurig og tungt
og tankan plage dæ og vinden i dæ riv,
så husk at det e nu du må tenke dæ om – ta et lungt:
Ta vare på dagan dine, de e dett liv!

Hanne Line 02.07.1990

Store lille meg – om å møte barnet i seg

Rett som det er leser og hører jeg at det er så viktig «å finne barnet i seg». Underforstått at vi alle har noen barnlige sider i oss som vi er klar over, og kan forholde oss til. Være litt Pippi eller Espen Askeladd. Aktivt og nysgjerrig lete oss frem til disse sidene i oss, og bruke dem rasjonelt. Jeg leser og hører dette som noe uttalt positivt. Å finne barnet i seg er virkelig noe å glede seg over! Det er jeg helt enig i.
Å plutselig møte barnet i seg – kan derimot by på utfordringer.

Barn har en naturlig utvikling av sine følelser og reaksjoner i takt med at hjernen utvikler seg. Reptilhjernen (sansehjernen) gjør at vi blant annet oppfatter fare, og er helt nødvendig for at vi skal overleve. Ved en antatt fare sender reptilhjernen alarmsignaler til følelseshjernen, som øker aktiveringen i kroppen og gjør den klar til å handle. De vanligste handlingsalternativene er kjemp, flykt eller frys. Etterhvert utvikles også tenkehjernen som gjør at man kan gjenkjenne situasjoner, tolke dem som ufarlige – og på den måten signalisere til følelseshjernen at «faren er over». Når faren er over, senkes aktiveringen. Alarmen slås av, og kroppen faller til ro.
Alvorlige livshendelser i hjernens utviklingsperiode kan imidlertid forkludre tilkoblingen av tenkehjernen hos barnet. Alarmen går hele tiden. Det er mangel på sammenheng. Og regulering.

Små barn som har blitt utsatt for seksuelle overgrep kan ha dette reaksjonsmønsteret – denne mangelfulle koblingen som skal regulere følelsesuttrykkene. Verden blir ubegripelig. Og uhåndterbar. I verste fall tar det lille barnet med seg disse uregulerte følelsene videre i livet. Hele livet. Barnets levde erfaringer kommer til uttrykk i en voksen kropp. Og når man snakker om å finne barnet i seg – så er det ikke dette barnet man ønsker å finne. I store deler av mitt voksenliv visste jeg ikke engang om dette barnet.

Jeg møtte det utsatte barnet i meg for noen få år siden. Eller kanskje hun møtte meg? Uansett – det var et kaotisk og smertefullt møte. Den lille redde jenta ga seg til kjenne. Hun så meg rett inn i hvitøyet med et skremt blikk – og alarmen i henne gikk 24/7. Det var mye kjemping og flukt. Veldig fysisk. Natt etter natt. Og dag. Det tok lang tid å forstå at det var det lille barnets levde erfaringer som spilte seg ut i min voksne kropp. «Lille meg» hadde ikke koblet på tenkehjernen. Reptilhjernen sendte kontinuerlig alarmsignaler til følelseshjernen.
Hvordan skulle «store meg» forholde seg til det smertefulle kaoset «lille meg»? Det som skjedde var jo ikke til å begripe! Men så – sakte, sakte – vokste den frem. Erkjennelsen.
Gjennom å akseptere at dette ikke er en kamp som en av oss skal vinne. Eller kan vinne.
Gjennom å godta at smerten og kaoset er der – og det er bare jeg som kan rydde. Eksempelvis gjennom å klare å sette rasjonelle ord på det som skjer. Gjøre emosjonstrykket om til språk. Det gjør det kanskje mulig også for de som er rundt å forstå det som ikke er umiddelbart synlig. At den lille er der. Med sin uttrykksform. Sitt kaos.
Erkjennelsen av at dette er en del av meg – den satt langt inne. Men det gjør smerten og kaoset litt mer begripelig.

Ut av kaos kommer orden, sies det. Jeg er ikke helt sikker på om lille meg er helt enig i det. Men vi har i hvert fall funnet hverandre. Og det må håndteres.

Min viktigste ryddehjelp for å håndtere kaoset ble – etter hvert – anerkjennelse. Anerkjennelse av store lille meg. Gjennom å anerkjenne denne levde kroppens erfaringer kan store meg forsøke å nærme seg lille meg. Store meg har en vel utviklet kobling til tenkehjernen. Jeg kan rasjonelt forklare hvorfor ting skjer, hva som trigger og forstå når faren er over. Sakte, sakte kan jeg prøve å integrere det lille barnets reaksjonsmønster i mitt voksne. Gjøre det håndterlig. Og samtidig fortsatt bli satt helt ut når reptilhjernen fyrer løs. Igjen. Med høy alarmberedskap og smerte og kjemping og flukt. Men nå kan jeg begripe reaksjonsmønsteret – selv om det til tider er veldig utmattende.

Den lille jenta inni meg kan ikke regulere følelsesuttrykket sitt, hun trenger hjelp til å håndtere det. Av store meg.
Enkelt? På ingen måte. Det er store meg som må ta denne nødvendige men uplanlagte reisen. Samtidig kan jeg ikke gjøre denne reisen alene. Det er til tider en fulltidsjobb å håndtere ubalansen i følelsesuttrykk mellom store meg og lille meg. Gode hjelpere er sentrale i et terreng uten kart og kompass. Som loser og stabbesteiner og fyrlykter er de der. Sikkerhetsnettet. Tryggheter i utryggheten på denne viktige reisen fra kaos via erkjennelse mot anerkjennelse.
For i anerkjennelsen ligger også forståelsen. Den rasjonelle forståelsen av den irrasjonelle frykten. Det er ikke lenger noe å frykte. Sier min tenkehjerne. Til reptilhjernen.

Erkjennelse og anerkjennelse. Det har vært forløsende for meg. Kanskje kan det være det for andre, også? Denne reisen gjør det ubegripelige begripelig. Og det uhåndterbare håndterbart. Det åpner for en opplevelse av sammenheng. Som kanskje en dag – på en god dag – gir mening. Møte et skremt blikk med et trygt blikk. Det gjør det mulig å både finne og møte barnet i meg. Være litt Pippi og Espen Askeladd. Og lille meg. Samtidig.

Så vi rusler videre i livet, store lille meg. Erkjent og anerkjent. Av meg. Det er det viktigste. Jeg forsøker å være den store som kan hjelpe den lille å regulere. Forvisse om at det bare er falsk alarm. Igjen.

Faren er over. Sier store meg. Jeg hører deg. Sier lille meg. Så bra – da kan vi høre sammen.

Og sakte men sikkert nærmer vi oss hverandre. Store lille meg. Samregulerer hverandre. Jobber mot kaosorden. Og DET er noe å glede seg over!