Tema: Vinduspuss

(Jeg reiser fortsatt – 2020)

————————————————————-

For rundt fem år siden begynte jeg på en reise. Da tok jeg endelig imot den billetten som ble tilbudt meg. Og jeg sier endelig, for denne reisen kunne sikkert ha startet før. Men jeg måtte bli nedsotet nok til å miste sikten i eget liv. Dårlig sikt gir lite oversikt. Skranten utsikt. Og mangelfull innsikt. Men når «billettkontoret» antydet at jeg var utbrent – så kjente jeg at det protesterte i hele meg. «Jeg er ikke utbrent!». Det bare kjentes slik ut. Men hvorfor fremsto jeg som utbrent uten sikt? Det har jeg brukt mesteparten av reisetiden på å få innsikt i. Jeg har rett og slett pusset noen vinduer.

En klok mann – Arnfinn Fiskå – sa en gang at helse- og sosialarbeidere kan ikke bli utbrente. Da er det ingenting igjen. De må brenne. Men enkelte ganger kommer det litt lite luft til flammen. Da soter det – men det brenner.
Jeg har overført dette til eget liv. Jeg kan ikke bli utbrent. Da er det ingenting igjen. Jeg må brenne. Men jeg skal innrømme at det har vært lufttomt innimellom. Da blir jeg nedsotet. Ikke utbrent. Jeg brenner fortsatt. Men med soting blir vinduene ganske ugjennomsiktige.

Men den (erkjennelsen) åpner for forståelsen av at disse konsekvensene, de handler ikke om utbrenthet. De handler om en flamme på full guffe – uten tilgang på frisk luft.

For å få utsikt må man ha innsikt. Underveis på denne reisen min har jeg gjort noen erkjennelser. Den viktigste erkjennelsen er at konsekvensene av overgrep tidlig i livet sitter i kroppen – også sent i livet. Og at disse konsekvensene ikke er umiddelbart synlige – for hverken meg selv, eller andre rundt. Det er ingen enkel erkjennelse. Men den åpner for forståelsen av at disse konsekvensene, de handler ikke om utbrenthet. De handler om en flamme på full guffe – uten tilgang på frisk luft. Du ser det for deg? Nedsoting på 1-2-3.

Erkjennelsesreisen har vist meg at jeg har mange vinduer i livet mitt. Vinduer med minst to sider. Og vinduer, de gir både utsyn og innsyn – når man kan se igjennom dem. Og det er slettes ikke sikkert at man liker det man ser. Hverken innover eller utover. Men innoverblikk gir utoversyn. Jeg har på denne reisen valgt å være åpen om at jeg har vært utsatt for overgrep som barn, og at det har følger langt inn i voksenlivet. Via åpenheten har jeg tilegnet meg nye erfaringer og ny kunnskap – som igjen skaper ny forståelse. Som kunnskap om toleransevinduer. Og forståelsen av hva som skjer hvis de ikke blir pusset. Eller regulert, som det også heter.

Men det å sitte innestengt i seg selv bak nedsotete vinduer er ikke bra. Da blir det lite luft til flammen. Så hvordan få flammen til å brenne renere? For brenne, det må det jo.
Nedsotede toleransevinduer gir ikke sikt i noen retninger. Jeg liker å tenke at den billetten jeg tok imot for fem år siden også ga meg tilgang til pusseklut og vindusvask. Men at det å faktisk pusse disse vinduene, det måtte jeg gjøre selv. En skittjobb. Jeg bare sier det.

Men kanskje er den viktigste erkjennelsen at gjennom å se innsiden av meg selv fra utsiden – så er det også helt innafor å være sårbar.

Disse små åpne gløttene som åpenbarte seg etter mange runder med pusseklut – de åpnet bokstavelig talt til ny utsikt. På godt og vondt. Jeg har blitt oppmerksom på mine vinduer – og på andre sine vinduer. Og jeg har innsett at noen av disse vinduene – de kan det gjøres noe med. Punkterte og knuste vinduer kan skiftes ut. Skakke vinduskarmer kan repareres. Vindusruter kan åpnes helt opp for gjennomlufting. Vindusflater kan kles igjen. Og noen vinduer – de kan rett og slett bare kastes. Med eller uten sot. Det er en god åpenbaring. Smertefullt – men godt. Men kanskje er den viktigste erkjennelsen at gjennom å se innsiden av meg selv fra utsiden – så er det også helt innafor å være sårbar. Det koster å pusse sot. Når vinduene blir åpne så kan andre se meg. Også den sårbare, nakne meg. Men kan det ikke også være sånn at det å være synlig sårbar – også kan være en styrke? Jeg velger å tro det. Så jeg tar frem pussekluten, trekker pusten og lager stadig større utsyn – og innsyn. Det må jeg tåle.

Ikke alle reiser er planlagt. Men alle reiser åpner for nye muligheter – og reiseerfaring. Denne reisen tar den tiden den tar. Jeg skal tåle det. Billetten jeg tok imot er slitt i kantene, men den har vært gull verdt! Og som pusseklut – helt uvurderlig.
På denne reisen har jeg fått mer kunnskap. Det gir rom for handling på en annen måte enn før. Som å pusse vinduer for innsyn og utsyn. En visshet om at jeg ikke er alene om disse erfaringene. Og jeg tåler å si at konsekvenser om overgrep – det må vi snakke høyt om. Det må tåles og settes ord på.

Jeg er ikke utbrent. Jeg brenner som bare det.

Vinduspuss har aldri vært min favorittsyssel. Det er stort sett noe jeg gjør fordi jeg må. Men denne reisen – med pusseklut – har vært en fascinerende reise. Jeg er ikke utbrent. Jeg brenner som bare det. Flammen går fortsatt litt opp og ned. Den soter når jeg glemmer å slippe til luft. Men jeg puster. Og har pusseklut!

«Vårsøg»

Vår…
sommer…
høst…
og vinter…

Ufravikelig sammenvevd
i et nettverk
som vi
velge å kalle førr
et sammensatt hele

Men dem som blei fødd
tell livets sommer –
som brått blei livets høst –
og som har gjennomlevd
en kald, hard vinter…

E vi rede tell å gje dem en ny vår?

Hanne Line 1993

Hver dags sak

Vold og overgrep mot barn er en alvorlig sak. Veldig alvorlig. Og dessverre – noe som skjer hver dag. Tallenes ubehagelige tale viser et omfang av overgrep og vold som er så stort at det nesten ikke er mulig å forholde seg til. Det er direkte uforståelig. Og nesten utålelig. For konsekvensene er så store. Men vi må forstå det. Og vi må tåle det. Kampen mot overgrep er alle sitt ansvar. Hver dag. Alle dager. Er du med?

Tall fra politiets strafferegister viser at i årets åtte første måneder ble det anmeldt overgrepssaker mot 1372 barn. Det er 5,67 nye barn hver dag. Hver dag! Deler av denne store økningen gjelder overgrep på nett. Men tallenes tale viser at omfanget er minst like stort også på mer «analoge» arenaer. I følge BUFdir har 15% av jenter og gutter vært utsatt for overgrep før fylte 18 år. I barnehage, skole og fritid. På hjemmebane. På bortebane. Egentlig overalt hvor barn oppholder seg. Hver dag. Hele året. Det gjør meg opprørt. Hudløs og sårbar. Og opptatt av «hver dag».

«Alle barn har rett til at ingen skader eller misbruker dem»

Nittende november er det Verdensdagen for forebygging av vold og overgrep mot barn. Verdensdager kan være en fin ting, det er dager da hele verden fokuserer på en og samme sak. Noen ganger ganske planlagt. Verdensdagen setter et globalt fokus på et globalt problem – vold og overgrep mot barn. Og den løfter frem forebygging som sentralt i kampen mot overgrep. Men hvordan forebygger man globalt – slik at det virker lokalt?
En grunnleggende menneskerettighet er det ukrenkelige menneskeverdet, som en universell rettighet. Det gjelder både barn – og voksne. Barnekonvensjonen fokuserer på barnets særskilte rettigheter. Som for eksempel artikkel 19 som sier at «Alle barn har rett til at ingen skader eller misbruker dem». Det er en sak for en verdensdag. Og en selvfølgelig rettighet i Norge. Men Norge – ett av verdens beste land å bo i – fikk i juni i år kritikk fra FNs barnekomitè. Kritikken gjelder brudd på flere av rettighetene i Barnekonvensjonen. Ett av punktene er at Norge ikke tar vold og overgrep mot barn alvorlig nok, blant annet på forebygging og tiltak på lokalt nivå. Det er alvorlig. Da trenger vi en verdensdag som løfter frem forebygging av vold og overgrep mot barn. Og en barnekomitè som gir global kritikk og påpeker nasjonal lokal svikt. Hver dag.

Verdensdager har en slags storhet med seg. Det har hverdager også – de har sin egen storhet. Hverdager er forutsigbare på den måten at de er der hele vegen. Uten at vi planlegger det. Og det er i hverdagen at forebygging må skje. Planlagt forebygging fra det formelle Norge lokalt. Og den hverdagslige forebyggingen fra det mer uformelle nettverket.
Det ufattelige omfanget av overgrep skjer. Hver dag. Men det må aldri få bli en hverdagssak. Selv om det skjer hver dag. Konsekvensene av overgrep er så store at vi ikke har råd til å la være å se det.
Forebygging handler om å tåle og se, tørre å si ifra, våge å handle. Det må skapes trygge rom for å snakke – verktøyene finnes. Barn som blir utsatt for overgrep har økt risiko for helseutfordringer på mange områder senere i livet. Den levde kroppen husker på sin måte, og disse minnene kan komme til uttrykk på så mange måter i voksen alder. Derfor er forebygging så viktig. Og derfor må vi klare å sette ord på det utålelige.
Gevinsten kan være barn som ikke blir utsatt, som slipper belastningen, som ikke får livslang skade.
Gevinsten kan være små som får fortsette å være små når de er små – og som kan vokse opp og være bare store når de blir voksne. Hverdagen er full av voksne som bærer med seg det utsatte barnet. Hver dag. Resten av livet.

Det ufattelige omfanget av overgrep skjer. Hver dag. Men det må aldri få bli en hverdagssak. Selv om det skjer hver dag.

Tallenes ubehagelige tale viser et omfang som er så stort at det nesten ikke er mulig å forholde seg til. Og det er kanskje en måte å holde det ut? Å ikke forholde seg til det – ikke tåle det?
Jeg vet hva det vil si å leve med kostnaden. Hver dag. Jeg kan ikke la være å forholde meg til det. Det blir en del av hverdagen. Jeg tåler det. Men det må aldri – aldri – bli en hverdagssak. Derfor må forebygging av vold og overgrep være hver dags sak.

Kampen mot overgrep er alle sitt ansvar. Din kamp. Min kamp. Det skal aldri være barnet sin kamp.
Er du fortsatt med?

Løvetanna og rosa

Det va en gang ett rosebed. Ett rektig flott og prektig ett, med velstelte blomster i sirlige rekker; velordna og fint. Dæm strekte sæ og briska sæ, rosen, og så sånn passelig nedlatandes på de andre – de ikkje fullt så fine blomstran. Ja, rosen væks og trives. Dæm får stull og stell, dæm bli verdsatt og respektert. Der står dem, trygt og godt, og prate store ord om vennlighet og godhet. Om kjærlighet og solidaritet. Om kor flenk og flott dæm e – hvess dæm bare hadde fådd vist det!

På ei utmark et støkke bortførr, utskjelt og førrvist, bortgjømt og glømt, sto løvetanna – tætt i tætt. Staut og stolt, men aldri verdsatt som den solstålen den egentlig e. Løvetanna e sosial, ho kjenne ingen grense. Ho ønske å vækse sæ vei overalt. Og i motsetning tell rosa, så elske løvetanna å leve ilag med andre blomstra. Ho dømme ingen, men bli ofte fordømt sjøl.

En dag va gjerdet rundt rosebedet gådd sundt; stormen hadde revet det ned. Og da rosen oppdaga at beskyttelsen dæmmes va svekka, fikk dæm nesten panikk – ka sku nu verne dæm mot alt det farlige utaførr?!
Rosen mobiliserte sett eget førrsvar – dæm røkka tettar sammen, kvessa tornan og gjor sæ klar tell å møte det ukjente utaførr – det dæm ikkje vesste ka va!

Løvetanna, derimot, ho kikka sæ førrunda omkring. Gjerdet va borte, og fristandes gromark lå åpen. Nysgjerrig som ho e, løvetanna, vaks ho sæ vei mot det nye; hagen, rosebedet.
Storligen førrbausa over alt det ho så, tenkte ho at «her som det e så fint og flott, her må det være trygt og godt å leve!». Og ho vaks sæ videre – førrventningsfull og spent.

Men ting e ikkje bestandig det dæm gjer sæ ut førr å være. Førr hagen som så så innbydandes og fin ut fra utsida, og rosen som sto der så stolt og fin; når løvetanna stakk hauet inn og ville hilse på, da briska dæm sæ i all si overlegenhet.

Blenda av fasaden, stoppa av tornekransen, blei løvetanna kontant slådd tellbake. Jaga ut på marka igjen av steile rose som ikkje såg muligheten dæm ga ifra sæ; et fargerikt fellesskap på tvers av grensan, samarbeid og bytte av erfaring.

Skuffet og lei sæ ga løvetanna etter førr overmakta. Ho bøyde hauet og trakk sæ tellbake tell utmarka si. Visjonen om ett nytt og bedre vekstfelt blei brått viska bort. Bare drømmen va igjen. Drømmen om et liv blant de verdsatte og respekterte. Blant de godtatte.
Og ho tenkte at «…kanskje en dag får vi komme inn, får vi vækse ilag med dæm, de andre. Det bli kanskje den dagen dæm skjønne ka dæm skyv ifra sæ, den dagen dæm skjønne ka dæm gjer avkall på…»

Hanne Line 1991

Tanka i natta

Har du tenkt på, i dine mørkaste stunde,
at det bestandig fins en bortgjømt vei opp,
at uansett, når du kanskje helst ville blunde,
så e det en liten, smal sti som går tell topps

Du veit, når motgangen væks dæ over haue
og dagen i mårra ser ut som et høgt, stort fjell
der bergveggen røyse sæ svart og bratt i dett øye,
så e der alltids en bergnabb du når tell

Og sjøl om nabben ligg bortvendt og i skyggen
og du ikkje ser han fra akkurat der du står
så e det nok at du rette dæ litt i ryggen –
så får du inn lyset fra en ainna kant enn i går

Ett lite skritt, bare, og vinkel’n bli en ainna
enn den du trudde va den einaste som fans
førr at du glømte, midt i dine tunge tanka,
at lyset tross alt har en heilt særegen glans

Det er mye lettar å se de mørkaste nyansan
og heller velge mellom svartare og svart,
enn å bruke de viktigaste, innebygde sansan
som tross alt kræv av dæ at du e nødt å tenke klart

Og det e lettar å lukke øyan og bli med strømman
som fær førrbi, og tell å begynne med virke trygg,
enn å våge å stå fram med alle de innerste drømman
som gjør at du må vise dett ansikt, rette rygg

Skal vi være så redd at folk skal se oss
sånn som vi innerst inne egentlig e
at vi glatt kapitulere og ikkje tørr å sloss
førr de tingan som vi meine e viktig å se

Hvess du kan stå imot de verste vindan
tell dem løye, som solbris i fra sia
så prøv å husk at også på de høgste tindan
vil bestandig stormen gje sæ litt, med tida

Så sjøl om livet mange ganga kan være traurig og tungt
og tankan plage dæ og vinden i dæ riv,
så husk at det e nu du må tenke dæ om – ta det lungt:
Ta vare på dagan dine, de e dett liv!

Hanne Line 02.07.1990

Store lille meg – om å møte barnet i seg

Rett som det er leser og hører jeg at det er så viktig «å finne barnet i seg». Underforstått at vi alle har noen barnlige sider i oss som vi er klar over, og kan forholde oss til. Være litt Pippi eller Espen Askeladd. Aktivt og nysgjerrig lete oss frem til disse sidene i oss, og bruke dem rasjonelt. Jeg leser og hører dette som noe uttalt positivt. Å finne barnet i seg er virkelig noe å glede seg over! Det er jeg helt enig i.
Å plutselig møte barnet i seg – kan derimot by på utfordringer.

Barn har en naturlig utvikling av sine følelser og reaksjoner i takt med at hjernen utvikler seg. Reptilhjernen (sansehjernen) gjør at vi blant annet oppfatter fare, og er helt nødvendig for at vi skal overleve. Ved en antatt fare sender reptilhjernen alarmsignaler til følelseshjernen, som øker aktiveringen i kroppen og gjør den klar til å handle. De vanligste handlingsalternativene er kjemp, flykt eller frys. Etterhvert utvikles også tenkehjernen som gjør at man kan gjenkjenne situasjoner, tolke dem som ufarlige – og på den måten signalisere til følelseshjernen at «faren er over». Når faren er over, senkes aktiveringen. Alarmen slås av, og kroppen faller til ro.
Alvorlige livshendelser i hjernens utviklingsperiode kan imidlertid forkludre tilkoblingen av tenkehjernen hos barnet. Alarmen går hele tiden. Det er mangel på sammenheng. Og regulering.

Små barn som har blitt utsatt for seksuelle overgrep kan ha dette reaksjonsmønsteret – denne mangelfulle koblingen som skal regulere følelsesuttrykkene. Verden blir ubegripelig. Og uhåndterbar. I verste fall tar det lille barnet med seg disse uregulerte følelsene videre i livet. Hele livet. Barnets levde erfaringer kommer til uttrykk i en voksen kropp. Og når man snakker om å finne barnet i seg – så er det ikke dette barnet man ønsker å finne. I store deler av mitt voksenliv visste jeg ikke engang om dette barnet.

Jeg møtte det utsatte barnet i meg for noen få år siden. Eller kanskje hun møtte meg? Uansett – det var et kaotisk og smertefullt møte. Den lille redde jenta ga seg til kjenne. Hun så meg rett inn i hvitøyet med et skremt blikk – og alarmen i henne gikk 24/7. Det var mye kjemping og flukt. Veldig fysisk. Natt etter natt. Og dag. Det tok lang tid å forstå at det var det lille barnets levde erfaringer som spilte seg ut i min voksne kropp. «Lille meg» hadde ikke koblet på tenkehjernen. Reptilhjernen sendte kontinuerlig alarmsignaler til følelseshjernen.
Hvordan skulle «store meg» forholde seg til det smertefulle kaoset «lille meg»? Det som skjedde var jo ikke til å begripe! Men så – sakte, sakte – vokste den frem. Erkjennelsen.
Gjennom å akseptere at dette ikke er en kamp som en av oss skal vinne. Eller kan vinne.
Gjennom å godta at smerten og kaoset er der – og det er bare jeg som kan rydde. Eksempelvis gjennom å klare å sette rasjonelle ord på det som skjer. Gjøre emosjonstrykket om til språk. Det gjør det kanskje mulig også for de som er rundt å forstå det som ikke er umiddelbart synlig. At den lille er der. Med sin uttrykksform. Sitt kaos.
Erkjennelsen av at dette er en del av meg – den satt langt inne. Men det gjør smerten og kaoset litt mer begripelig.

Ut av kaos kommer orden, sies det. Jeg er ikke helt sikker på om lille meg er helt enig i det. Men vi har i hvert fall funnet hverandre. Og det må håndteres.

Min viktigste ryddehjelp for å håndtere kaoset ble – etter hvert – anerkjennelse. Anerkjennelse av store lille meg. Gjennom å anerkjenne denne levde kroppens erfaringer kan store meg forsøke å nærme seg lille meg. Store meg har en vel utviklet kobling til tenkehjernen. Jeg kan rasjonelt forklare hvorfor ting skjer, hva som trigger og forstå når faren er over. Sakte, sakte kan jeg prøve å integrere det lille barnets reaksjonsmønster i mitt voksne. Gjøre det håndterlig. Og samtidig fortsatt bli satt helt ut når reptilhjernen fyrer løs. Igjen. Med høy alarmberedskap og smerte og kjemping og flukt. Men nå kan jeg begripe reaksjonsmønsteret – selv om det til tider er veldig utmattende.

Den lille jenta inni meg kan ikke regulere følelsesuttrykket sitt, hun trenger hjelp til å håndtere det. Av store meg.
Enkelt? På ingen måte. Det er store meg som må ta denne nødvendige men uplanlagte reisen. Samtidig kan jeg ikke gjøre denne reisen alene. Det er til tider en fulltidsjobb å håndtere ubalansen i følelsesuttrykk mellom store meg og lille meg. Gode hjelpere er sentrale i et terreng uten kart og kompass. Som loser og stabbesteiner og fyrlykter er de der. Sikkerhetsnettet. Tryggheter i utryggheten på denne viktige reisen fra kaos via erkjennelse mot anerkjennelse.
For i anerkjennelsen ligger også forståelsen. Den rasjonelle forståelsen av den irrasjonelle frykten. Det er ikke lenger noe å frykte. Sier min tenkehjerne. Til reptilhjernen.

Erkjennelse og anerkjennelse. Det har vært forløsende for meg. Kanskje kan det være det for andre, også? Denne reisen gjør det ubegripelige begripelig. Og det uhåndterbare håndterbart. Det åpner for en opplevelse av sammenheng. Som kanskje en dag – på en god dag – gir mening. Møte et skremt blikk med et trygt blikk. Det gjør det mulig å både finne og møte barnet i meg. Være litt Pippi og Espen Askeladd. Og lille meg. Samtidig.

Så vi rusler videre i livet, store lille meg. Erkjent og anerkjent. Av meg. Det er det viktigste. Jeg forsøker å være den store som kan hjelpe den lille å regulere. Forvisse om at det bare er falsk alarm. Igjen.

Faren er over. Sier store meg. Jeg hører deg. Sier lille meg. Så bra – da kan vi høre sammen.

Og sakte men sikkert nærmer vi oss hverandre. Store lille meg. Samregulerer hverandre. Jobber mot kaosorden. Og DET er noe å glede seg over!