Taushetens pris

Se for deg en elefant. En helt alminnelig elefant. Passe stor. Passe grå. Se for deg at denne elefanten står på kjøkkenet ditt. Et helt alminnelig kjøkken. Passe stort.
Hadde du sett den? Du tror det? Bra!
La oss slå fast at en elefant på kjøkkenet – den vil vi sannsynligvis få øye på. Hvorfor er det da tilsynelatende så vanskelig å få øye på elefanten andre steder? Ser vi ikke – eller vil vi ikke se?

Det er avdekket mange alvorlige saker om overgrep mot barn og unge det siste året. Felles for mange av disse sakene er taushet. Taushet fra omgivelsene. Fra oss voksne. I åpenhetens tid er dette et paradoks når vi vet at konsekvensene av overgrep er store.
Barn har en naturlig utvikling av sine følelser og reaksjoner i takt med at hjernen utvikler seg. Alvorlige hendelser – som overgrep – kan påvirke den naturlige utviklingen av barnehjernen. Det kan bli en feilkobling mellom hjernens alarmsystem og reguleringssystem. Denne skjevutviklingen kan gi barnet vansker med å regulere erfaringer – og derigjennom reaksjoner. For barn kan det å leve i vedvarende stressituasjoner kombinert med manglende ivaretakelse i omsorgsmiljøet føre til utviklingstraumer. Overgrep kan få helsemessige konsekvenser senere i livet – både fysisk, psykisk og sosialt. De barna som ikke blir sett risikerer å dra med seg tunge erfaringer i livets ryggsekk. På et tidspunkt i livet kan den sekken bli for tung å bære. Bare tanken på at erfaringssekken kunne vært lettere hvis noen hadde tort å se – er ingen god tanke.
Et stabilt og trygt omsorgsmiljø kan imidlertid påvirke utviklingen hos barnet på en positiv måte. Nære voksne som ser og hører, ivaretar og trygger.
I et traumebevisst perspektiv ser vi at konsekvenser av overgrep kan vare livet ut. Hvordan kan vi da være tause?

I et traumebevisst perspektiv ser vi at konsekvenser av overgrep kan vare livet ut.

Sett i lys av nyere forskning har taushet en pris. Taushet kan gjøre barna usynlige. Slik at de ikke blir sett og hørt. Det gjør det vanskelig å fortelle om hemmeligheter. Da får de heller ikke hjelp. Til å handtere og regulere erfaringene de helst ikke skulle hatt. Det påvirker utviklingen og kan gi alvorlige konsekvenser. Både som barn, ungdom – og voksen. Det er en høy pris – som barna ikke skal betale.

Så var det denne elefanten, da. I rommet. Elefanten er det som alle vet og ser – men ingen snakker om. I dette tilfellet handler det om overgrep. Mot barn. At det skjer. Og at ingen sier noe. I en tid hvor fokuset på overgrep er så stort, er det nesten uforståelig at elefanten enkelte steder får stå så fritt i rommet. Og rommet – det kan være bygda, familien, nettet, den store og lille flokken. Et rom hvor hemmeligheter kan gjemmes. Hvis vi voksne ikke ser og påpeker elefanten – er det fordi vi ikke ser den? Eller fordi vi ikke vil se den? Jeg vet ikke hva som er verst. Kanskje er manglende vilje verre enn manglende evne. Men konsekvensen for barna er den samme.

I en tid hvor fokuset på overgrep er så stort, er det nesten uforståelig at elefanten enkelte steder får stå så fritt i rommet.

Motsatsen til taushet – er åpenhet. Åpne øyne og ører. En tydelig stemme. Vi voksne må se, og si ifra. Men åpenhet kan også ha en kostnad. Vi blottstiller oss, gjør oss sårbare. Vi risikerer at det blir ubehagelig å skulle se. Og snakke. Men den belastningen må vi tåle. Vi har råd til å dekke den kostnaden. Når vi vet at det i snitt tar 17 år før noen forteller om overgrep – så må kanskje noen andre enn barna se og fortelle.

Åpenhet kan derfor være forebyggende for helse og sosialt liv. Helsefremmende, rett og slett.
Åpenhet handler om å tørre å si at vi ser elefanten. Selv om det kan medføre ubehag. Jeg har valgt å være åpen om at jeg ble utsatt for overgrep som barn. Det koster. Både for voksne meg – og den lille jenta inni meg. Men voksne meg er nå rik nok til å kunne bære den kostnaden det er å være åpen. Og slik bør det være. Vi voksne må tåle denne type kostnader. Vi må tåle å si ifra. De utsatte barna tåler ikke at vi ser en annen veg.
Men – for å kunne se, må vi først tro at overgrep kan skje. Altså må vi tro, selv om det er ubehagelig. Både å tro – og å se. På den måten kan vi forebygge – gjennom å ikke slippe elefanten inn i rommet. Og hvis den først har sluppet inn, så må vi snakke den ut.

For hva koster en elefant?
I et traumebevisst perspektiv koster den mye. Varer lenge. Og veier mye.

Et nytt år gir nye muligheter. Til å se elefanter. Med et traumebevisst blikk.
Forskning viser at barn som utsettes for traumatisk stress – og samtidig mangler omsorgsfull støtte – kan få alvorlige vansker som de i verste fall drar med seg resten av livet. Da kan vi ikke ha manglende evne eller vilje til å se de elefantene som herjer stille rundt i norske rom.
Et betimelig spørsmål kan da være: Hvordan blir man kvitt en elefant i rommet? Passe stor. Passe grå. Som bare står der.
Det er tenkbart at elefanter er som troll i eventyret – de tåler ikke dagslys. Hold den tanken!

Åpenhet har en kostnad som vi voksne må tåle å ta. Vi har råd til den belastningen.
Tausheten har en pris som barna ikke kan finansiere. De har ikke råd til å betale.
For hva koster en elefant?
I et traumebevisst perspektiv koster den mye. Varer lenge. Og veier mye.

(Publisert i Stavanger Aftenblad 05.01.18)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *