Det va en gang ett rosebed. Ett rektig flott og prektig ett, med velstelte blomster i sirlige rekker; velordna og fint. Dæm strekte sæ og briska sæ, rosen, og så sånn passelig nedlatandes på de andre – de ikkje fullt så fine blomstran. Ja, rosen væks og trives. Dæm får stull og stell, dæm bli verdsatt og respektert. Der står dem, trygt og godt, og prate store ord om vennlighet og godhet. Om kjærlighet og solidaritet. Om kor flenk og flott dæm e – hvess dæm bare hadde fådd vist det!
På ei utmark et støkke bortførr, utskjelt og førrvist, bortgjømt og glømt, sto løvetanna – tætt i tætt. Staut og stolt, men aldri verdsatt som den solstålen den egentlig e. Løvetanna e sosial, ho kjenne ingen grense. Ho ønske å vækse sæ vei overalt. Og i motsetning tell rosa, så elske løvetanna å leve ilag med andre blomstra. Ho dømme ingen, men bli ofte fordømt sjøl.
En dag va gjerdet rundt rosebedet gådd sundt; stormen hadde revet det ned. Og da rosen oppdaga at beskyttelsen dæmmes va svekka, fikk dæm nesten panikk – ka sku nu verne dæm mot alt det farlige utaførr?!
Rosen mobiliserte sett eget førrsvar – dæm røkka tettar sammen, kvessa tornan og gjor sæ klar tell å møte det ukjente utaførr – det dæm ikkje vesste ka va!
Løvetanna, derimot, ho kikka sæ førrunda omkring. Gjerdet va borte, og fristandes gromark lå åpen. Nysgjerrig som ho e, løvetanna, vaks ho sæ vei mot det nye; hagen, rosebedet.
Storligen førrbausa over alt det ho så, tenkte ho at «her som det e så fint og flott, her må det være trygt og godt å leve!». Og ho vaks sæ videre – førrventningsfull og spent.
Men ting e ikkje bestandig det dæm gjer sæ ut førr å være. Førr hagen som så så innbydandes og fin ut fra utsida, og rosen som sto der så stolt og fin; når løvetanna stakk hauet inn og ville hilse på, da briska dæm sæ i all si overlegenhet.
Blenda av fasaden, stoppa av tornekransen, blei løvetanna kontant slådd tellbake. Jaga ut på marka igjen av steile rose som ikkje såg muligheten dæm ga ifra sæ; et fargerikt fellesskap på tvers av grensan, samarbeid og bytte av erfaring.
Skuffet og lei sæ ga løvetanna etter førr overmakta. Ho bøyde hauet og trakk sæ tellbake tell utmarka si. Visjonen om ett nytt og bedre vekstfelt blei brått viska bort. Bare drømmen va igjen. Drømmen om et liv blant de verdsatte og respekterte. Blant de godtatte.
Og ho tenkte at «…kanskje en dag får vi komme inn, får vi vækse ilag med dæm, de andre. Det bli kanskje den dagen dæm skjønne ka dæm skyv ifra sæ, den dagen dæm skjønne ka dæm gjer avkall på…»
Hanne Line 1991
Hanne Line, du er en mester i å skrive og jeg kan lese dine tekster om og om igjen og de kryper under huden min. Så flott og lese om akkurat denne nydelige blomsten. Jeg elsker løvetannen. Bare tenk på navnet «løvetann». Løven som blir beregna som kongen på savannen har kreftene sine i kjeften. Når det gjelder vår løvetann kan den komme seg frem og blomstre på de utroligste steder. Fra en sprekk i asfalten til den mørkeste kroken hvor lite lys slipper til. Den kjemper en kamp de færreste av oss hadde klart. Hvis ikke «alle oss andre» hadde jobbet for å få den bort hadde den vært den vakreste og guleste blomsten på enga. Den har kjempet seg fram blant jord, stein og andre kraftige røtter for så og strekke seg mot sola og skinne om kapp med den. Rosene kan bare «brese» seg med de skarpe tornene. Løvetanna trenger ikke skarpe torner for å komme seg opp i lyset. Løvetann altså 😍