Når livet går i knas – kintsukuroi!

Vil du være med på et lite tankeeksperiment? Flott!

Tenk deg at du er laget av keramikk. En flott skål eller krukke eller vase i passe størrelse, og med varme gode farger. Du ser det for deg? At livet ditt er av keramikk? At du er en vakker skål eller krukke? En hel krukke. Fint!

Tenk deg så at det skjer noe i livet ditt. Livshendelser. Sykdom. Traumer. Livet ditt – den vakre, hele skålen av keramikk – faller i bakken og går i knas. Livet blir til skår. Du kan se det for deg – selv om det er litt ugreit? Bra.

Da er utgangspunktet at en livskrukke kan gå i stykker. Men kan den bli hel igjen?

Verdensdagen for psykisk helse – som markeres 10. oktober – framsnakker åpenhet og gir kunnskap om psykisk helse. De slår fast at vi har alle en psykisk helse. Med eller uten skrammer og knuste skår. Årets tema er «Noe å glede seg over», og bygger videre på den røde tråden til verdensdagen de tre siste årene – «Identitet og tilhørighet».


Vi trenger alle å være en del av en flokk. Om så bare en liten, en.

Identitet forstått som selvoppfatning – som måter vi definerer oss som helt menneske – er helt grunnleggende for psykisk helse. Det sier noe om hvordan vi ser oss selv i lys av oss selv. Hvem vi ønsker å være i forhold til andre, hvem vi føler fellesskap og samhørighet med.  Å høre til er grunnleggende for helse og livskvalitet. Mennesker er i utgangspunktet sosiale vesener som søker mot andre mennesker. Fellesskap og samhørighet er viktig – det gir oss mening. Vi trenger alle å være en del av en flokk. Om så bare en liten, en.

Min livskrukke gikk i stykker i voksen alder. Fortrengte minner om overgrep i tidlig barndom sendte den vakre krukken i bakken. Til tusen knas. Og jeg trodde lenge at den krukken – den fikk jeg aldri hel igjen. Å reparere en knust krukke eller vase eller skål er utfordrende. En ting er å finne alle delene. En annen ting er hvordan man skal lime sammen disse delene – uten at det vises utenpå at man har vært i stykker. Og hva er en identitet – når man mister seg selv på vegen? Når livskrukken er gått i knas og tilhørigheten til flokken henger i en tynn tråd? Hvordan skal man da finne noe å glede seg over?

I min søken etter alle bitene i min knuste krukke kom jeg over fenomenet kintsukuroi. Kintsukuroi er en japansk kunstform som betyr «å reparere med gull». Når keramikk knuses limes delene sammen med gull eller sølv. Filosofien er at den reparerte krukken er både sterkere og vakrere enn den opprinnelige. Nettopp fordi sårbarheten er synlig. Og det er en fascinerende tanke. Kanskje spesielt for å forstå det som ikke er umiddelbart synlig for andre.


Når noe går i stykker betyr det ikke at det er ødelagt – som i ubrukelig. Det betyr at det er i stykker – og kan repareres og gi ny mening.

Jeg tenker at kintsukuroi som forståelsesramme kan gi de skjulte skrammene og sårene et alternativt uttrykk. Når noe går i stykker betyr det ikke at det er ødelagt – som i ubrukelig. Det betyr at det er i stykker – og kan repareres og gi ny mening. Når livet slår bena under oss og grunnfjellet sprekker er det lett å tro at dette kan aldri bli bra igjen. Jeg har vært der. Men det finnes andre tankebaner.

Et utgangspunkt kan være anerkjennelse av at også livskrukker kan knuses. Hvis jeg anerkjenner det knuste – kan kanskje både jeg selv og andre verdsette det reparerte? Selv om det fortsatt ikke er umiddelbart synlig for de rundt. Videre kan filosofien i denne japanske kunstformen utfordre forståelsen av identitet. Hvordan ser vi oss selv? Gjennom å anerkjenne at den knuste livskrukken fortsatt er brukende og kan repareres – kan vi bidra til å gjøre det usynlige synlig. I stedet for å se på bruddflatene som noe negativt kan vi bære gullskjøtene med verdighet. Og stolthet. Jeg vil påstå at gullskjøtene i en reparert livskrukke er en æresbevisning over levd liv. En overlevelsesmedalje. Og hvis vi tenker at dette er en del av oss – disse gullskjøtene og medaljen – så fremstår vi som sterkere og helere personer. Som styrkede identiteter. Og det kan vi glede oss over.


Hvis kintsukuroi kan bidra til avskamming og synliggjøring – så kan det gi sårbarheten mening.

Det er mye skam knyttet til knuste krukker. Det er vanskelig å sette ord på det som er sårbart – og usynlig for andre. Men hvis skårene kan samles og settes sammen til noe vakkert, så er det kanskje ikke fullt så vanskelig å vise det frem? Hvis kintsukuroi kan bidra til avskamming og synliggjøring – så kan det gi sårbarheten mening. Og det er en glede i seg selv.

Vi mennesker har en iboende styrke i oss som kan aktiveres. Vi må bare tro at vi selv kan være reparatører. Og vi kan søke hjelp til dette reparasjonsarbeidet. Kintsukuroi kan handle om å sette sammen bitene av livet til et kunstverk. Lime sammen delene med gyllent gull. Resultatet kan bli både helere og sterkere enn det som ble knust. Annerledes. Vakrere.

En livskrukke kan gå i stykker – på mange måter. Og ja – jeg vil påstå at den kan bli hel igjen. Ikke lik den gamle krukken. Men hel på en ny måte

For å si det på en annen måte: med gull og glede blir summen av delene større enn helheten. Og det – DET er noe å glede seg over!

(Publisert i Stavanger Aftenblad 10. oktober 2017)

Følg, lik og del:

Én kommentar til “Når livet går i knas – kintsukuroi!”

  1. Hei Hanne Line 🌸 Vakkert skrevet, har selv ofte tenkt på min livets krukke som også ble knust og hvordan jeg arbeider med den og limer den igjen med gull.

    For mange år siden nå, sto du foran meg som lærer på skolen og underviste. Jeg beundret alltid din styrke, din utstråling av liv og måten å formidle ting på som gjorde at jeg lærte så godt av deg. Jeg ante ikke da at du også var en av dem som hadde fått livets krukke ødelagt. Jeg ante forsåvidt ikke at jeg var en av dem heller…

    Så der var vi da. En lærer, en elev som begge trodde de hadde en hel livskrukke, som for min del hadde begynt å sprekke og jeg følte at hvis jeg bare fikk høre til på skolen, å ikke ta farvel med skole, fag, med studenter, , lærere , så ville ikke krukken sprekke mer. Men alt som blir glemt og gjemt, kommer med bulder å brak å ødelegger den mest sterke keramikk krukke . Men sååå fin den blir igjen når den repareres med gull å glitter. Å man skjønner at man kan høre til i segselv og oppdager at når man hører til i segselv , så kommer flokken man trenger, nesten helt av segselv ❤️

    Lykke til!

Legg igjen en kommentar til Live Otilie Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *