Den eventyrlige, levde kroppen

Jeg har en plass hvor tanker og refleksjoner kan være fri. Det skulle alle hatt.
Noe av det fineste med å være en plass hvor tankene kan springe fritt – er at jeg kan gi meg selv muligheten til å nå meg selv igjen. Og det kan trenges innimellom.
Som for eksempel når hele meg ikke kjennes helt hel. Når kroppen snakker i munnen på hverandre. Når levd liv i lettere utakt med seg selv gir følelsen av to skritt frem – og ett tilbake.
Da trengs det balansering. Og sånne balansekunster – de kan være fargerikt eventyrlig!
Vær med på en liten eventyrtur.

_____________________________________________________________________

Det var en gang en levd, erfart kropp. Denne kroppen var sammenvevd av en hel haug med deler som til sammen utgjør en slags helhet. En hel kropp. I dette fargerike fellesskapet var blant annet Rød, Gul og Grønn tydelige stemmer blant alle kroppsdelene.

Rød, Gul og Grønn er en godt sammensveiset liten kroppsflokk. Til tross for at de er ganske forskjellige. Eller kanskje nettopp derfor. Rød er klok, litt streng, setter grenser og gjør fornuftige ting. Gul er tilbakeholden, litt skeptisk og snusfornuftig. Og Grønn er full full fart, kan godt finne på å ta noen snarveger – og være ganske ufornuftig.
Men de er en god gjeng. Litt sånn symbiotisk avhengig av hverandre i et elsk-hat-forhold. Som det kan være i en flokk – i en levd kropp. Det kommer godt frem når de skal ut på tur aldri sur.

Grønn har vært pjusk en stund og er i litt rusten turform. Men Grønn er utålmodig etter å sette avgårde – som for å ta igjen «det tapte». Grønn sikter mot et turmål langt borte, og tenker at det vil gi kred å komme seg helt dit. I dårlig form.
Gul ser med skepsis på Grønn, og prøver å holde litt igjen. «Er du nå sikker på at det er så lurt å legge avgårde i det tempoet? Så langt? Hva skal du der, egentlig? Du kan godt vente på oss». Gul ser på Rød for å få litt støtte. Men før Rød rekker å tenke seg om har Grønn lagt avgårde. I et halsbrekkende tempo. Rød sukker tungt, ser på Gul. «Vi får vel komme oss avgårde, vi også. Gudene vet hva Grønn kan finne på». Så Rød og Gul gir seg i veg – i sitt tempo.

Grønn farer avgårde i fullfullfart. Nyter øyeblikkets glede, og «glemmer» at formen ikke er helt som den skal. En eller plass der fremme lokker det noe. Grønn er ikke helt sikker på hva som er der fremme – men det er sikkert fantastisk! Det er bare å komme seg dit. Men etter en stund som ikke er så veldig lang blir Grønn litt usikker på vegen. Og målet. Øyeblikkets superkrefter ebber litt ut, og Grønn føler seg plutselig veldig alene. «Hvor blir det av Gul og Rød, tro? Hvorfor bruker de så lang tid?». Grønn ser seg sliten rundt. «Hvor er jeg, egentlig? Jeg kjenner meg ikke igjen. Og ikke kjennes det godt å være her, heller», tenker Grønn – og begynner slukøret å rusle sakte tilbake igjen. Kreftene er nesten oppbrukt.

Gul og Rød surrer av gårde i sitt mer bedagelige tempo da de plutselig ser Grønn komme vaklende imot seg. De iler frem og får fanget Grønn – akkurat tidsnok før bakken tar imot. De støtter Grønn mellom seg og veksler et megetsigende blikk. «Hva var det jeg sa», sier Gul – «for fort, for langt, for alene. Ååå, du skal alltid bestemme selv! Jeg hater det når du holder på sånn!». Rød ser på Grønn med et strengt men omsorgsfullt blikk. «Vi får få deg tilbake», sier Rød – «så tar vi det derfra». Gul og Rød tar med seg Grønn, holder godt i handa og rusler sake tilbake dit de kom fra. Selv om de var småsur og lettere irritert på Grønn, så sørget de for nok hvile og masse omsorg. Som man gjør i en flokk.

Grønn kom seg ganske raskt på bena igjen. Det kriblet i turfoten – igjen. «Ut på tur, anyone?». Gul himlet med øynene. Rød trakk pusten dypt, og så alvorlig på Grønn. «Har du ikke lært noe som helst av den siste utflukten din?», spør Rød. Grønn ble ettertenksom, grublet litt. Og så spørrende på Rød. Rød sukket; «Du kan ikke bare legge avgårde på den måten uten mål og mening…». «Jeg hadde mål og mening!», parerte Grønn. Rød prøver igjen; «Du kan ikke legge avgårde på den måten alene, uten oss andre. Det går bare ikke. Vi er en flokk. Du kan ikke være kropp alene!».

Grønn ser ned og så opp. «Jo – jeg har lært en ting! Neste gang skal jeg grave meg ned i tide. Og vente på dere!». Sa Grønn. Med kjærlighet i blikket til kroppsflokken sin.

Snipp snapp snute – her kunne det vært ute. Men det er det heldigvis ikke.

___________________________________________________________________

Moralen er…
Lytt til erfarne kroppsfolk
Hold kroppsflokken samlet
Det er ingen skam å snu og vente på resten av seg

Ha en eventyrlig, levd dag!

Følg, lik og del:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *