Store lille meg – om å tåle barnet i seg

Foto: Hanne Line Wærness

Tenk deg at du plutselig oppdager at du har minner du ikke visste noe om. Tenk deg at disse minnene er så ubehagelige at de er vanskelig å begripe. Tenk deg at disse minnene gir seg til kjenne gjennom det ukjente barnet i deg. Det kan bli mye som skal fortelles. Mye å sortere. Mye å tåle.

Det tar i gjennomsnitt 17 år fra et overgrep skjer til man snakker om det. Det forutsetter at man husker at det har skjedd. At man er i stand til å sette ord på man husker – og evner å begripe og handtere det man husker. Det er det ikke gitt at man kan.

Noen av oss drar gjennomsnittet opp. Mine minner om overgrep fra tidlig barndom kom bokstavelig talt over natten etter at jeg var blitt godt voksen. Over 30 år var gått. Jeg begynte å huske ting jeg ikke visste noe om.
Lyder. Lukter. Kroppslige fornemmelser. Flashbackene sto i kø. Det var ubehagelig og påtrengende. Og jeg hadde ingen mulighet til å begripe det jeg husket. Det var for ubegripelig, og dermed uhåndterlig. Så jeg fant heller ulike måter å pakke dem inn på, disse minnene. Og fortsette på den måten man blir ganske god på etter hvert – i full fart! Full fart med mareritt, lite søvn, flashbacks, utmattelse og en kropp i konstant beredskap.


En nødvendig ferd fra det ubegripelige – forhåpentligvis til forståelse. En reise inn i ukjent lende uten kart og kompass.

Etter å ha pakket disse minnene ut og inn i mange år kom jeg dit i livet at jeg måtte forholde meg aktivt til dem. Jeg måtte finne en måte å begripe det ubegripelige – bli tvunget til å sette ned farten. Så jeg startet på en reise. En nødvendig ferd fra det ubegripelige – forhåpentligvis til forståelse. En reise inn i ukjent lende uten kart og kompass. Men med gode hjelpere som stabbesteiner på veien.


Og når levde erfaringer hos et lite barn skal fortelles gjennom en voksen kropp, så kan det være ganske utfordrende. Og ubegripelig.

Ganske tidlig på denne reisen oppdaget jeg at jeg ikke reiste alene. Jeg hadde en medreisende – en blindpassasjer. Lille meg ga seg til kjenne. Det var en sjelsettende opplevelse – plutselig sto det ei lita jente der og så alvorlig på meg. Med mitt blikk. «Hvor har du vært», sa hun, «hvorfor brukte du så lang tid?». Det var et brutalt møte. Hun var så tydelig, der hun turte å komme frem. Lille meg er 3-åringen uten ord. 4-5-åringen som kjempet og sloss. 6-7-åringen som til slutt forlot.

Lille meg hadde mye på hjertet. Hun hadde flere års minner som store meg ikke hadde – barneminner som var fortrengt hos store meg. Lille meg har sikkert snakket til meg hele livet, jeg har bare ikke vært i stand til å begripe hva hun har sagt. Jeg har ikke visst at jeg skulle høre etter. Men nå var jeg på reise og fast bestemt på å bevege meg fremover. Jeg var i stand til å gå fra ubevisst høring til aktiv lytting. Så jeg lyttet mens lille meg fortalte om sine minner over en periode på 3-4 år helt tidlig i livet – hendelser som store meg ikke hadde et eneste minne om. Og hun lille snakket på den måten hun kunne – gjennom min voksne kropp.


«Hvor har du vært», sa hun, «hvorfor brukte du så lang tid?».

Lille meg fortale store meg om overgrepene. Hun levde dem ut gjennom min kropp. Jeg måtte være med gjennom hvert eneste minne, hver eneste hendelse. Helt fysisk. Ord for ord. Dag etter dag. Natt etter natt. Alle luktene. Lydene. De kroppslige fornemmelsene. Smerten. Redselen. Ubegripeligheten. Helt utålelig.

Når lille meg var ferdig å fortelle var store meg i kaos. Store lille meg var i kaos. Og vi var helt utslitte. Hvordan skulle jeg klare å komme videre på den reisen jeg var begynt på – nå også med en ekstrapassasjer med tung bagasje?

Den lille jenta inni meg var fortsatt redd. Hun hadde vondt, manglet tillit til det meste i verden og var helt ustyrlig. Lille meg fremsto helt uregulert. I ettertid er det til å forstå; hun hadde holdt disse fortellingene inni seg så lenge. Nå hadde hun klart å få erfaringene frem til store meg. Og dermed kom også alle reaksjonene. Alle de minnene som kroppen husker og som det ikke finnes ord for – de finnes som emosjonsuttrykk. Og når levde erfaringer hos et lite barn skal fortelles gjennom en voksen kropp, så kan det være ganske utfordrende. Og ubegripelig.
Store meg – den voksne, hun som ikke visste noe om det hun nå var blitt fortalt – prøvde å begripe. Prøvde å tåle den lille jenta som raste rundt. Og det er ingen enkel sak. Jeg måtte erkjenne at det ubegripelige faktisk hadde skjedd. Og at for å tåle store lille meg som en levd kropp – så hadde vi noen krevende øvelser foran oss.

Gjennom erkjennelse kommer også anerkjennelse. Som godt voksen – som store meg – anerkjente jeg den utsatte lille jenta inni meg. Gjennom å anerkjenne den lille jentas emosjonsuttrykk kunne jeg begripe de kroppslige uttrykkene til store meg. Gjennom å begripe det ubegripelige er det mulig å finne måter å handtere kaoset på. Lage en slags mening som kan leves med. Som kan tåles.

Når lille meg ga seg til kjenne og fortalte sin historie var det brutalt. Men vi måtte forholde oss til det. Vi kunne begynne å rydde i den tunge bagasjen til denne blindpassasjeren som ikke var så blind lenger, og som etter hvert turte å lytte til store meg. Vi lærte å være lydhør for hverandre. Tåle hverandre. Det krever mot og vilje.


Sakte men sikkert lærte jeg at det er store meg som må trygge lille meg. Være til stede. Lytte. Reagere. Og derigjennom vise at jeg tåler barnet i meg.

Takk og lov for gode og tydelige stabbesteiner som gjorde at både den store og den lille holdt seg på vegen. En humpete, svingete, uoversiktlig veg. Men den samme vegen – om enn i et mer ulendt lende enn jeg hadde forestilt meg
Ut av kaos kommer orden, heter det. Minnebrikkene begynte å falle på plass gjennom lille sine fortellinger. Flashbackene, marerittene og en kropp i konstant beredskap kunne begripes. Sakte men sikkert lærte jeg at det er store meg som må trygge lille meg. Være til stede. Lytte. Reagere. Og derigjennom vise at jeg tåler barnet i meg.

«Jeg er her», sier store meg.
«Jeg hører deg», sier lille meg.
Det er fint – da kan vi høre sammen.

3 kommentarer til «Store lille meg – om å tåle barnet i seg»

  1. Tusen hjertelig takk for deling ❤ så betydningsfullt, ikke minst betryggende lesning. Hilsen ei som akkurat har tatt fatt på reisen med lille seg, 3 åringen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *