Traumetriggervår

Foto: Hanne Line Wærness

Våren er vanligvis en tid for glede, for nytt liv, for blomstring og fellesskap. Slik ble det ikke denne våren. Denne koronavåren. Når samfunnet stenger ned, stenges noen inne – og andre ute.  Begge deler er en utfordring for mange av oss. Innestengte minner vil plutselig ut. Og der ute er det kanskje ingen til å gi hjelp på innsiden. Koronavåren blir for mange – som for meg – våren der hukommelsene våkner til liv. Igjen.

Jeg har gjort meg den erfaringen at jeg har to hukommelser.
Store meg er voksne meg med min hukommelse – jeg kaller den min kronologiske hukommelse.
Lille meg er den jenta som ble utsatt for overgrep da hun var veldig liten; som dissosierte og overlevde. Og som ga seg til kjenne når store meg var voksen. Jeg kaller det barnehukommelsen. Barnehukommelsen har minner som den kronologiske hukommelsen ikke har tilgang til – og som aktiveres ved blant annet lukt. Og uforutsigbarhet.


Denne lukten kobles til erfaringer i den veldig tidlige barnehukommelsen. Det er en hel jobb å trygge lille meg på at det ikke er lukten av fare hun kjenner – det er lukten av vår.

Våren har de siste årene vært en tid for triggere. Lukttriggere. Lukten av vår vekker ikke de samme minnene hos store meg som hos den lille jenta inni meg. Lille meg trigges av det hun tror er en fare. Som lukten av solvarm blomstring. Store meg får gode, kronologiske barndomsminner av denne intense blomsterangen. Lille meg, derimot, går rett i frys og flukt. Denne lukten kobles til erfaringer i den veldig tidlige barnehukommelsen. Det er en hel jobb å trygge lille meg på at det ikke er lukten av fare hun kjenner – det er lukten av vår. Det ordner seg etter noen runder med realitetsorientering; faren er over, sier store meg. Stol på meg, sier jeg. Og lille meg hører og stoler.

Denne våren har det krøpet frem noen nye triggere fra skapet. Isolasjonstriggere. Følelsen av å være innestengt mot min vilje. Være kontrollert av noen rundt meg. Å ikke kunne velge selv om jeg vil bli – eller gå. Når Norge gikk inn i lock down, gikk mange av oss inn i korontene og hjemmekontor. Og er fortsatt der.
Korontenen i seg selv er uproblematisk for store meg – hun takler det helt fint. Store meg har en rasjonell forståelse for de begrensingene som samfunnet setter, og er helhjertet med på dugnaden.
Lille meg har derimot ingen rasjonell forståelse for denne innestengingen. Hun ble nesten øyeblikkelig trigget av det å miste kontrollen over rammene rundt seg. Lille meg har erfaringer i barnehukommelsen som hun har delt med den kronologiske hukommelsen – derfor vet store meg en del om hva som trigger. Erfaringer med å bli holdt fast, bli utsatt for fysisk og psykisk overgrep, bli fratatt muligheten til å rømme – det ligger i barnehukommelsen.


Når Norge gikk inn i lock down, gikk mange av oss inn i korontene og hjemmekontor. Og er fortsatt der.

Og ja – store meg vet at dette kun er erfaringsminner i barnehukommelsen. Men disse erfaringene bor i kroppen til lille meg. Både luktminnene fra solvarme blomster og de mer klamme erfaringene fra innestengtheten. Hun bærer med seg disse emosjonsuttrykkene, og i en forutsigbar verden er lille meg trygget på at årsaken til disse emosjonene ikke lenger er til stede. Men når rammene rundt blir for uforutsigbare – som å bli bestemt over, begrenset, satt i korontene – faller lille meg ut av tryggheten. Hun får kroppslige uttrykk; og siden lille meg ikke har et verbalspråk så snakker hun via kroppen til store meg. Og hun har stor nonverbal stemme, hun lille. Det er sterke minner som trigges og settes i sving – gjennom store meg. Og lille meg har en hang til å sette i gang disse triggeremosjonene om natten, hvilket gjør at vi er ganske så utslitte begge to når natten blir til dag.


Hun bærer med seg disse emosjonsuttrykkene, og i en forutsigbar verden er lille meg trygget på at årsaken til disse emosjonene ikke lenger er til stede. Men når rammene rundt blir for uforutsigbare – som å bli bestemt over, begrenset, satt i korontene – faller lille meg ut av tryggheten.

Så vi har en del koronamorgenmøter nå, store lille meg.
«Hør nå her», sier store meg. «Jeg trodde vi var enige om at den lukten du reagerer så sterkt på – det er bare lukten av vår. Vår og sommer. Det er ikke lukten av fare. Ikke nå lenger. Faren er over. Vi er enige om det?». Lille meg samtykker stilltiende, hvilket er et godt tegn. «Og så er det neste punkt på dagsorden», sier store meg – «denne panikken du styrer med for å komme løs og slippe unna. Jeg skjønner at det kom litt brått på denne nye situasjonen rundt oss. Du rakk aldri å heve skjoldet, gjorde du vel? Nei, jeg tenkte det. Men nå er det sånn at selv om det føles sånn, så er du ikke innestengt. Du kan selv bestemme om du vil gå. Jeg skal være her sammen med deg – vi får finne ut av dette sammen. Vi går videre i lag. Kan du stole på meg?». Lille meg stoler på store meg.


Så vi har en del koronamorgenmøter nå, store lille meg.

Unntakstilstander trigger traumer. Traumer tar tid. Store meg må ta den tiden det tar for å trygge lille meg på at det går over. Men vi har en jobb å gjøre for å bevare denne skjøre tilliten. Det har mange andre også. Noen klarer seg med morgenmøter – og gode hjelpere. Andre trenger tilgang på tettere møtehjelp. Hjelpen til å gjøre denne jobben må være tilgjengelig, også når landet stenger ned. Akkurat disse hjelperdørene må låses opp – og holdes åpne!
Gjennom hele traumetriggervåren – og hele resten av året.

Jeg er her, sier store meg.
Jeg hører deg, sier lille meg.
Det er fint – for da kan vi høre sammen.

Følg, lik og del:

3 kommentarer til «Traumetriggervår»

  1. Så fint skrevet .Kjenner igjen mye.Men jeg har i tillegg blitt frarøvet min frihet i 10 dager på en lukket avdeling i psykriatrien for ett år siden.Bare på grunnlag av uvitenhet og dårlig dømmekraft av helsepersonell.Får ingen hjelp,samtaler om de nye traumene.Og dette på grunn av feilmedisinering fra leger.Galskapen råder i helsesituasjonen i Norge.Så jeg håper noen får hjelp og slipper å leve med påførte traumer fra legestanden i disse koronakrisetider.Jeg hjelper meg selv.Har funnet min måte å overleve på.Ta vare på hverandre og ikke minst deg selv.Hilde N E sender en stor klem til de som trenger.😊

  2. Du er en dyktig skribent Hann Line.
    Traumene sitter i oss som ett stort arr, de vil alltid være der. Så kommer triggere som eksplosiva i minneregisteret, bilder. lyder og lukter kommer som en kaskade. Jeg må forsterke forsvaret mitt, alle soldatene må innta sine posisjoner å forsøke å holde fortet. Så den lille redde jenta som sitter der inne ikke skal bli angrepet eller føle seg for sårbar. Hun fortjener all den omsorg og trygghet jeg kan gi henne. Den omsorg og trygghet som var totalt fraværende da hun egentlig skulle ha den, det var hun som måtte være den som gikk inn i krigen,
    Jeg må si lille venn du er trygg nå, Som regler går det veldig bra, men noen ganger gjør det ikke det. Sånn er livet

  3. Tusen takk for at du deler! Du er utrolig flink til å sette ord på hvordan det er for mange av oss. Jeg blir inspirert til hvordan jeg kan snakke til lille meg. Og hvordan forholde seg til henne. Takk <3

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *