En stein i fjæra

Foto: Hanne Line Wærness

Alle skulle hatt en stein i fjæra!
En stein som er passe stor. Passe hard. Passe nær havet. I ei fjæra.
En plass som er vår egen. Hvor man kan sitte helt stille og bare være. Se på havet. Lytte til stillheten.
En plass hvor man kan kjenne seg forankret i eget liv.

Jeg har hatt min egen stein i fjæra siden jeg var ei ganske lita jente. En helt konkret stein i ei helt konkret fjæra. Usynlig for andre – på et lite nes i vannkanten. Steinen i fjæra var dit jeg gikk når jeg hadde behov for å være alene. For å tømme hodet. Hente påfyll. Kjenne på trygghet og en slags tilhørighet. Jeg har tilbragt timer på denne steinen mens jeg har filosofert over livet. Grått mine modige tårer. Kjent på glede. Steinen i fjæra var et slags «hjemme» for meg.
Så flyttet jeg – hjemmefra. Uten denne konkrete steinen. Og jeg vet ikke om jeg forsto at når jeg flyttet fra steinen min – så flyttet jeg også fra det som hadde vært ankerpunktet i livet mitt. Fotfestet mitt. Det er godt det ikke er alt man vet noe om.


Er det ikke slik mange ganger at det som vi tar for gitt i livet, det merker vi ikke så mye til når det er der. Det er når ting vi tar for gitt blir borte – at vi blir oppmerksom på det.

Denne steinen i fjæra. Hvordan kan den ha noe med fotfeste å gjøre? Hvis jeg tenker på denne steinen i overført betydning, så tror jeg det handler om trygghet. Tilknytning. Og tilhørighet. Løftet opp i en mer generell betraktning er jeg overbevist om at alle har – eller skulle hatt – en slik stein. I fjæra. Denne steinen, dette grunnfjellet, har for meg vært en mental ankring. Og kanskje tok jeg denne ankringen for gitt? Er det ikke slik mange ganger at det som vi tar for gitt i livet, det merker vi ikke så mye til når det er der. Det er når ting vi tar for gitt blir borte – at vi blir oppmerksom på det. At det var der og var viktig. Som for eksempel at man oppdager huller i egen evne til regulering; noen slitte forankringer her og der.
Det tok mange år før jeg klarte å være bevisst på at steinen i fjæra var fraværende.

Og så skjer det jo innimellom at livet utsettes for små og store jordskjelv. Rystelser i grunnfjellet. Da kan man ramle ned av steinen. Ned i fjærsteinene. Disse rystelsene kan være alvorlig sykdom. Truende livshendelser. Vold og trusler.
Jeg ramlet ned av steinen min da jeg over natten husket overgrep fra tidlig barndom. Det var en rystelse som jeg ikke var forberedt på.  Og sånn er jo livet innimellom. At ting skjer så brått at vi ikke rekker å holde oss fast. Plutselig mister vi fotfestet og står til halsen i vann – på en god dag kanskje bare til anklene. Og så kaver vi rundt der nede som en snørlaus jarstein mens vi leter etter fotfeste. Leter rundt etter noe å feste oss i. Heldigvis er vi skrudd sammen sånn at vi vil opp! Vi kravler oss tilbake på steinen igjen – steg for steg, feste for feste. Gjenfinner balansen – både i det konkrete og virtuelle livet. Og kan igjen skue utover havet. Lytte til stillheten. Bare være.


Og sånn er jo livet innimellom. At ting skjer så brått at vi ikke rekker å holde oss fast. Plutselig mister vi fotfestet og står til halsen i vann – på en god dag kanskje bare til anklene.

Jeg har fundert på om denne steinen i fjæra kan handle om regulering. At jeg og du og andre trenger denne forankringen som hjelper oss å samle oss sammen når livet faller litt fra hverandre. For det gjør det jo innimellom, livet – faller litt sammen. Og da trenger kanskje både livet og vi litt hjelp for å komme opp i stående igjen. Denne steinen i fjæra – kan den fungere som en slags reguleringsstøtte? Jeg tror det. I alle fall kan den være en støtte for å tette reguleringshullene. For regulering kan handle om å bli i stand til å tåle fallet. Bli i stand til å mestre det å falle av steinen når rystelser skjer. Og sakte og sikkert kravle seg opp på den steinen igjen. Igjen og igjen. Kanskje oppdage at man må være sitt eget ankerfeste. God reguleringsstøtte gjør det mulig å plumpe uti og bli våt på beina – og faktisk tåle det. For det er mulig å klatre opp igjen – stegene finnes.


God reguleringsstøtte gjør det mulig å plumpe uti og bli våt på beina – og faktisk tåle det. For det er mulig å klatre opp igjen – stegene finnes.

Når vi havner helt i randsonen av egen komfortsone så trenger vi noe som drar oss inn i senter igjen. I alle fall trenger jeg det. Jeg har ingen fast stein i ei fast fjære lenger – jeg tror ikke jeg trenger det. Minnene fra det trygge forankringspunktet som kjentes som hjemme kan få være det minnet det er. Det var da. Her er nå.
Sakte men sikkert har jeg over tid funnet frem til den mentale steinen – som det ankerfestet de fleste av oss trenger. Mange lange turer i min virtuelle fjære har gitt meg styrke til å finne plassen min igjen. Bli våt på beina – og tåle det. Være stor nok til å be om hjelp. Regulere snøret til jarsteinen. 

Jeg setter meg oppå steinen og skuer utover havet. Lytter til stillheten. Gråter. Og ler. Bare er.

Alle skulle hatt en stein i fjæra.

Følg, lik og del:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *