Barnets vern er tillit

Foto: Hanne Line Wærness

Tenk deg at du holder noe dyrebart i hendene dine. Noe som kan gå i stykker hvis du slipper det. Tenk deg så at du skal balansere på en slakk line i god høyde. Fortsatt med dette dyrebare i hendene dine. Begge hendene. Tenk på hvordan du kan komme deg trygt over denne linen. Uten å falle ned. Uten å miste det dyrebare. En utfordrende tanke, tenker du kanskje. Det er vi helt enig i. La oss tenke litt i lag.

I boken Den etiske fordring viser filosofen Knud E. Løgstrup til det etiske kravet som stilles til oss. «Vi holder alltid noe av den annens liv i vår hand», sier Løgstrup – og vi har et etisk ansvar for det av den andres liv som vi har i våre hender. De fleste som jobber innenfor omsorgsyrker berøres av denne fordringen som Løgstrup nevner. Og grunnsteinen i dette etiske ansvaret – det er tillit. Er det tenkbart å trekke dette perspektivet inn i ett så sammensatt omsorgsfelt som barnevernet? La oss tenke at det er det.

«Vi holder alltid noe av den annens liv i vår hand»

Jobber man i barnevernet vil det etiske ansvaret veie tungt – det kan bokstavelig talt handle om å holde et barns liv i sine hender. Barnevernet er både et system – og individer som jobber i dette systemet. Det vil kunne bety at det etiske kravet må stilles både på systemnivå og på individnivå; til barnevernet og til barneverneren. Å jobbe i barnevernet kan omtales som å bevege seg på slakk line; det er ulike krav og forventninger til både vern og verner – og i dette ulendte terrenget skal barneverneren balansere seg frem over linen. Med barnet i sine hender.

Men hva er så tillit? Eller – hvordan kan man forstå fenomenet tillit? Per Fugelli har sagt at tillit er det gudestoffet som holder legen og pasienten sammen; eller fritt omsatt – som holder barnevernet og barnet sammen. En videre forståelse kan være at barnevernets autonomi er avhengig av at omgivelsene stoler på den barnevernfaglige kompetansen og den moralske integriteten til barnevernet. Omgivelsene må vite at barnevernet – både systemvernet og individverneren – handler til det beste for barnet og familien. Tillit er en skjør ting, men en nødvendighet i omsorgsarbeid.

Alt omsorgsarbeid innebærer utøvelse av makt, myndighet og sosial kontroll. Barnevernets profesjonelle dobbeltrolle som både hjelper og kontrollør er særlig utfordrende – bygge relasjon og tillit, og samtidig balansere muligheten for kontroll. Barnevernet er den offentlige omsorgsinstansen som har et mandat som kan rykke i grunnfjellet til de fleste – nemlig muligheten til å skille foreldre og barn. Dette mandatet bygger på juss, samfunnspolitikk – og etikk. Man kan være enig eller uenig i at vi har et vern for barn – men det er der. Det er politisk bestemt. Og noen skal være det vernet. For barnet. Noen skal balansere på den slakke linen med dette barnet i sine hender. Noen er gitt den juridiske og samfunnspolitiske tilliten. Og disse noen – de er helt avhengige av en grunnleggende tillit fra barnet og dets nærmeste. Men det er mange snubletråder på vegen over den slakke linen. Èn snubletråd er mangel på tillit.


Man kan være enig eller uenig i at vi har et vern for barn – men det er der. Det er politisk bestemt.

Hva så hvis barnet ikke vil være i barnevernerens hender – og er helt uenig i at jussen har vurdert det nødvendig at noen løfter dette barnet og bærer det med seg? Barnets vern hviler på den tilliten som barneverneren er gitt – også når det går mot barnets vilje. Og hva om barnet ønsker å bli båret over det ulendte terrenget, men resten av flokken til barnet prøver å kutte linen for å få barnet tilbake? Hvilke etiske hensyn må ivaretas? Den institusjonelle tilliten til barnevernet gir mandat til å se barnet der det er. Også mot flokkens vilje. Men det kan også tenkes at det er barnet som befinner seg på en slakk line, uten balansestang. Barnevernet er det etiske, juridiske og samfunnspolitiske sikkerhetsnettet som tar imot – og holder barnet i sine hender hvis det skulle falle.


— tillit krever at du er trygg på at den som får din tillit vil handle i din interesse. Det er et stort ansvar å bære den tilliten.

I Den etiske fordring skriver Løgstrup «Det hører vort menneskeliv til, at vi normalt mødes men en naturlig tillid til hinanden. Det er ikke blot tilfældet, når vi treffer et menneske, vi kender godt, men det gælder også, når vi møder en vildt fremmed». Ut fra denne forståelsen er tillit helt grunnleggende for mennesket. Og med tilliten følger også en sårbarhet. Så et sentralt spørsmål vil da være hvordan man kan ivareta tillit alle veger? I følge Per Fugellii krever tillit at du er trygg på at den som får din tillit vil handle i din interesse. Det er et stort ansvar å bære den tilliten.

Når det familiære barnets vern er i ubalanse (familien) – varsles det juridiske barnets vern (barnevernet). Dette vernet må balanseres gjennom at vi alltid holder noe av den andres liv i vår hånd – etisk, juridisk og faglig. Vår yrkesetikk er tydelig på at i en situasjon hvor det er konflikt mellom foreldre og barn – skal man alltid ta barnets perspektiv. Alltid. Den etiske fordringen ligger i å holde det skjøre og sårbare av barnet i vår hånd.

Slik er etikken – og tilliten – barnets vern.

(Tidligere publisert i flere lokalaviser i Rogaland)

Følg, lik og del:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *