Samtalelogg – fra sporene på innsiden

Denne teksten er et forsøk på å sette ord på det som er vanskelig å sette ord på. Prosesser som foregår på innsiden, og som ikke er umiddelbart synlige på utsiden.
Daglig uro. Høye skuldre og kort pusting. Nattlig uro. Mareritt og intervallsoving.
Erfaringer med overgrep som barn setter spor – også i en godt voksen kropp. Og vi er mange med spor på innsiden. Jeg har et håp om at disse sporene blir sett, anerkjent og tatt på alvor.
Å sette ord på er ingen enkel greie. Denne teksten er derfor ramme alvor.

Store lille meg er min måte å forsøke og sette ord på og forstå min levde erfarte kropp. At jeg er sammensatt av ulike hukommelser. Vàr for en rekke triggere. Minner som fortsatt ikke er avdekket. Og en kropp som sakte men sikkert blir integrert i seg selv. Og som fortsatt innimellom er helt desintegrert. Kort sagt er det min beskrivelse av den plassen det utsatte barnet tar – og må ta.

Lille meg er den utsatte jenta på 3-6 år som fortsatt raser rundt inni meg – med reaksjoner og emosjoner deretter.

Lille meg er avhengig av at store meg har tid til henne – ser henne – gir henne rom. Hun er avhengig av at store meg klarer å regulere dagene slik at ting og tanker kan ryddes unna på dagtid. Dager som er for fulle – som ikke ryddes – fører ofte til nattarbeid. Uten ekstra betaling. Ingen tariffavtale.

Jeg og natten er ofte ikke venner. Rettelse – mørket i natten og jeg er ofte ikke venner. Inne i natten lurer minner jeg fint kunne vært foruten. Fornemmelsen av at det er noen i rommet. Følelsen av å bli trykket ned i madrassen. Panikken av å ikke få puste. Hånden over nese og munn.
Natten rommer fortsatt mye. Kroppens reaksjon når mørket tar plass er frys. Eller kamp. Det kommer litt an på hvor stor den lille er i mørket. Treåringen går i frys. Seks-syvåringen kjemper! Men redde – det er de begge.

Lille meg vet derfor veldig godt hvordan hun skal få oppmerksomhet fra store meg. Det er bare å ta meg der jeg er mest sårbar. Om natten. En nattlig samtale- og situasjonslogg over et par uker for litt siden kunne sett omtrent sånn her ut:

Jeg har lagt meg og slått av lyset. Finner en slags nattero i ensligheten. På tur inn i en nattlig døs kommer lille meg snikende. «Er du sikker på at du er alene i rommet?», sier hun. «Ja», svarer store meg – «det er jeg sikker på. Gå og legg deg.» «Javel, da så», sier hun lille. Og så sier hun ikke mer den natten. Men natteuroen er vekket. Jeg snur meg på andre siden.

Uken etter kommer hun igjen smygende. «Er du sikker på at du er alene i rommet?». «Ja, det er jeg sikker på», svarer store meg. Og tenker at dette begynner å bli litt slitsomt. Det er ingen i rommet. Det er lenge siden det var noen i rommet! Jeg prøver igjen å finne vegen inn i døsen.
«…er du HELT sikker på at det ikke er noen i rommet…?». Game over. Nå er det en fornemmelse i rommet. Natta er over. Det hjelper ikke å snu den andre siden til. La det bli dag!

Dagen etter kvinner store meg seg opp. «Hør her, lille venn. Jeg vet at du er urolig for at jeg er urolig. Jeg legger meg helt flat og skal virkelig skjerpe meg. Jeg skal se deg! Være der. Høre deg. Holde deg. Ok? Fint! Det er nemlig direkte kontraproduktivt å holde meg våken om natta hvis du vil ha oppmerksomhet på dagen. Det virker mot sin hensikt. Kan vi være enige om det? Ja? Fint!».

Omtrent sånn kan det høres ut på innsiden. Det ble rolig. Denne gangen også. Helt til neste gang. For det kommer alltid en neste gang. Det er traumenes vesen, de er der enten man vil eller ikke. Med mye hardt arbeid kan de heldigvis legges lavt i terrenget, nesten som en lett kløe. Og så popper de plutselig opp av en lukt, en lyd, en stemning, et ord, et bilde. Krever plass, holder nattlige samtaler og skriver logger. Holder sporene varme. Sånn er det. Det er levd liv. Uten tariffavtale.

Sporene etter overgrep sitter i lenge. Noen er tydelige utad. Andre er utydelige – både innad og utad. Men de er der. Og uten de sporene – så hadde ikke vi vært den vi er. Du er jo deg. Og jeg er jo meg. Store lille meg. Og takk for det!

Så jeg retter ryggen, møter mitt eget blikk og nikker gjenkjennende. Og håper at ryggretten og gjenkjennelsen kan bidra til at også andre med spor kan møte sitt blikk. Og holde det.

Levde kropper med spor og avtrykk og inntrykk må anerkjennes. Det er ramme alvor!

Følg, lik og del:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *